Havbunnen gjemmer mange historier. Sunkne skatter, skip, romerske statuer og menneskers kropper. Det meste tilhører fortiden. Men under havoverflaten utenfor Lanzarote, den østligste av Kanariøyene, er det nåtiden som senkes ned. På 14 meters dyp står en gummibåt i sement. I den sitter 13 mennesker, også de er av sement. De ser livaktige ut, som om de når som helst skal begynne å bevege seg. Men statuene står helt stille. Like stille som de 3.771 flyktningene som druknet på veien over Middelhavet i fjor.
LES OGSÅ: På en liten gård i Grue kommune venter over hundre flyktninger på ubestemt tid
Dype følelser
Undervannsskulpturen er laget av den britiske kunstneren Jason deCaires Taylor og er en del av et større undervannsmuseum. Han vil vekke folks følelser.
– Det er bare følelsesmessig engasjement som får folk til faktisk å bry seg om våre globale kriser. Kunsten kan snakke på tvers av alle språk og kulturer fordi den henvender seg til det menneskelige i oss. Derfor gjør jeg dette. Jeg vil engasjere, vekke folks følelser, på en annen måte enn nyheter og TV-bilder som farer forbi, sier Taylor, på telefon fra Lanzarote.
Skulpturen er en del av det som skal bli Europas første undervannsmuseum. Hit må man dykke eller snorkle for å oppleve kunsten med egne øyne. I betongbaugen sitter en afrikansk gutt med øynene lukket. Modellen Taylor har støpt figuren etter, er 29 år gamle Abdel Kader. Han er fra Laayoune, den største byen i Vest-Sahara. Han kom selv over havet som flyktning for 16 år siden.
LES OGSÅ: – Vi har berre 60 euro – er det nok til å fullføre reisa?
Her kan du se undervannsmuseet på film. Kilde: AJ+ / Jason deCaires Taylor
Flyktningen
Taylor traff ham på Lanzarote. Skulptøren ønsket å bruke folk som selv hadde vært flyktninger som modeller. Men han understreker sterkt at Lampedusaflåten ikke er noe monument eller minnesmerke.
– Det er min kunstneriske kommentar til det som skjer, ikke et minnesmerke over de døde, sier Taylor.
Liv Tørres, sjef for Nobels Fredssenter og tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp, ser på bildene av Taylors kunstverk.
LES OGSÅ: – Om det ikkje går bra, så har du mista sjansen
Risser inn
– Mange av oss får vel nye refleksjoner rundt drukningsdød ved å se disse bildene. Vi skjønner bedre hva det innebærer når vi sier at Middelhavet er en gravplass, sier hun.
Som generalsekretær har hun reist til konfliktområder og hun har sett lidelse på nært hold. Tørres mener dagens raske og lett tilgjengelige mediebilde gjør det lettere for folk å engasjere seg. Men likevel tror hun folk ofte føler seg mettet av inntrykk.
– Derfor er kunstneriske uttrykk nødvendige. Kunst hjelper oss å se klarere det som er langt unna og gi oss nye perspektiver. Den kan gi oss følelsesinntrykk av hendelser som vi ellers får beskrevet med mer endimensjonale ord, sier Tørres.
– Å vekke følelser, sentimentalitet, kan det ikke gjøre oss unyanserte?
– Nei, jeg tror ikke følelser er ødeleggende, det er nødvendig for å kommunisere og det gjør at opplevelsen og tanken sitter bedre og lenger, sier Tørres.
LES OGSÅ: 82 barn druknet i desember
The Raft of Lampedusa (Lampedusaflåten), har vekket oppmerksomhet fra en hel verden fordi den så direkte kommenterer den pågående strømmen av flyktninger som tar seg over havet på vei mot Europa. Alle foto: Jason deCaires Taylor
Medmenneske
– Nå er de fleste historiene fortalt. Jeg tror vi må til fiksjonen, enten i roman eller spillefilm, for å kunne få ny innsikt i det som skjedde, sa bokforlegger Vidar Kvalshaug, til Vårt Land i 2014.
Han snakket om 22. juli. Han legger til at nærliggende kriser kan være vanskelig å ta kunstnerisk, fordi hendelsene fremdeles er nære og vonde for mange. Å pirke i fremdeles åpne sår kan gjøre vondt.
Den norske kunstneren Vanessa Baird laget veggmalerier som var bestilt for å henge i Helse- og landbruksdepartementene. Før kunsten ble levert, kom 22. juli. De første to av tre malerier ble ferdige og montert. Reaksjonene fra de ansatte var sterke. De syntes bildene minnet om den grusomme dagen. Det siste bildet i verket ble ikke hengt opp og måtte til slutt heller sendes til Kunstnernes hus.
Nå har Baird malt flyktninger som drukner. Et helt rom i kultur- og innovasjonshuset Sentralen i Oslo er fylt av deres tragiske historie. Hun synes det var helt naturlig.
– Jeg blir som de fleste andre sterkt berørt av det som skjer nå i Europa og her hjemme – hvordan vi behandler mennesker på flukt, hvorfor vi ikke gjør mer for å hindre at de drukner. Jeg blir så sint og så lei meg. Moralske prinsipper er plutselig blitt snudd på hodet, alt er rått og brutalt. Det var helt naturlig for meg å lage kunst av det, det er slik jeg uttrykker meg, sier Baird.
At kunsten hennes hjelper noen, har hun ikke tenkt på. – Jeg maler ikke for å hjelpe, eller for at folk som ser det skal tenke noe spesielt, sier hun.
LES OGSÅ: For dem var hun et menneske, ikke «muslimen»
Underverker
Kunstneren Jason deCaires Taylor er ikke bare opptatt av flyktninger. Han brenner også for å redde livet i havet. Derfor er statuene hans i havet utenfor Lanzarote støpt av en type sjøsement, som gjør dem til perfekt grobunn for koraller. Med tiden fester korallene seg i skulpturene og dekker dem med sine farger.
– Naturen puster liv i dem, sier han.
Det andre skulpturverket Taylor har montert på sjøbunnen kommenterer klimaproblematikk. 35 statuer går i samme retning, men oppmerksomheten deres er rettet mot alt annet enn målet. De ser på mobiltelefoner, i kameraer eller i bøker og følger ikke med på hvor de er på vei. Foran dem skal det settes en port, kunstneren kaller den Point of No Return (Ingen vei tilbake).
Han har holdt på med denne typen havskulpturer i mange år. Hans første undersjøiske skulpturpark ble til i 2006 og er kåret til ett av verdens 25 underverker av National Geographic.
LES OGSÅ: Regjeringen skal granske hva innvandrere gjør med Norge
Vakkert og brutalt
– Under vann har du evnen til å forestille deg langt mer. Du er ikke så forankret i tyngdekraften og fordi man er i kontakt med vannet, er det nesten som om man selv er fysisk tilkoblet kunsten, sier han til avisen The Guardian.
I Oslo åpner Stine Holte, postdoktor i religionsfilosofi, e-posten sin og ser på bildene av statuene på bunnen.
– Det er vakkert og brutalt på en gang. De har lukkede øyne, som om de sover. Jeg får assosiasjoner til død, sier Holte, som til daglig forsker på forholdet mellom estetikk og etikk ved Teologisk falkultet ved Universitetet i Oslo.
Hun mener vi nettopp i pågående kriser kan trenge kunstens kommentarer for å kunne tenke klarere.
– Kunsten skaper refleksjonsrom. Den er annerledes enn historiene vi ser i media, de fyker forbi. Roen og stillheten tvinger oss til å se katastrofer i vår egen tid i et annet lys, i et nytt perspektiv, sier hun.
LES OGSÅ: Med dataspill og sosiale medier bygger den islamske staten sitt imperium
Her lager Jason deCaires Taylor en av figurene til Lampedusaflåten. Modellen har selv kommet som flyktning fra Senegal og bor i dag på Lampedusa.
Avgjørende
Kunst har gjennom tidene blitt brukt til å kommentere pågående kriser og konflikter. Holte mener god kunst spiller en viktig rolle for folks tanker om det vi er med på, det som skjer her og nå. Hun er helt enig med Taylor i at følelsene er essensielle om folk skal bry seg og føle ansvar.
– Skal man kunne ha en dypere forståelse av den verden vi lever i, er følelser helt avgjørende. Det er følelser som gjør det mulig å se dypere enn tingens overflate, kjenne medmenneskelighet og ansvarsfølelse. Men ikke minst er det avgjørende for at vi skal handle, sier Holte.
Hun forteller at mange etikere i dag snakker om det man kan kalle motivasjonsunderskudd. Vi vet hva som er rett å gjøre, men gjør det ikke likevel. Flyktningkrisen og klimakrisen er typiske eksempler på slike etiske spørsmål.
– Om vi blir følelsesmessig berørt avgjør ofte om vi faktisk gjør noe, eller om vi blir sittende å se på, sier Holte.
[ LES MER OM FLYKTNINGER HER ]
En hårfin balanse
Men følelser og kunst kan også misbrukes. Holte mener det er en hårfin balanse.
– Følelsesladet kunst kan bli propaganda, altså få oss til å handle på en ukritisk måte. Følelser i kunst kan også bli narsissistisk, vi blir mer opptatt av vår egen følelse enn av selve hendelsen og de som lider. Men kunst kan også trigge følelser på en tredje måte, som innebærer en mottakelighet for den andres sårbarhet, sier Holte.
Personlig synes hun skulpturene på havets bunn gjør det siste.
– Roen og stillheten tvinger frem refleksjoner. Om jeg skal bruke en religiøs referanse må det bli syndfloden. Vi er tatt av vannet og ser hvor vi sviktet, sier Holte.
