For offentlige museer er donasjoner og langtidsdeponeringer ofte velkomne, særlig siden de fleste av dem sliter med smale budsjetter (Nasjonalmuseet hadde 9 milioner til rådighet i 2018). De siste dagene har det vært mye snakk om samlingen til Kathrine og Cecilie Fredriksen – døtrene til skipsreder John Fredriksen – som skal lånes ut til Nasjonalmuseet i en tiårsperiode (kanskje mer). De har utviklet og utvidet samlingen videre med rundt 30 verk i samarbeid med Nasjonalmuseet. Avtalen skal også føre til forskning og en serie utstillinger finansiert av Fredriksen-familien. Listen med kunstnere er imponerende: Marlene Dumas, Agnes Martin, Philip Guston, Eva Hesse, Kerry James Marshall, Yayoi Kusama, Julie Mehretu og Bruce Nauman.
Men det er grunn til å tenke seg om før vi hengir oss til trampeklapp.
LES MER: Familien Hetle Ravnestad har opna døra si for samtidskunsten
Et tankekors
Å plassere kunstverk på Nasjonalmuseet kan nemlig være en god investering for eierne. Det er verdt å tenke over at Nasjonalmuseet stiller sitt nest største rom på over 770 kvadratmeter og sin kunstfaglige ekspertise til rådighet for Fredriksen-familien, selv om det ikke en gang er sikkert samlingen blir værende i museet; etter ti år kan verkene trekkes tilbake. Merkevarebyggingen er over med Nasjonalmuseet som plattform!
Et annet springende punkt er hvor mye ressurser som går med på å forvalte samlingen. Dette er museets ansvar. Her foreligger ingen anslag foreløpig, men om det skulle gå utover den øvrige samlingen er arrangementet problematisk. Worst case scenario er at det påløper store beløp; i kombinasjon med usikkerheten på om samlingen kan beholdes er dette potensielt en svært uheldig miks. Spesielt verdt å holde øye med er hvordan det står til med innkjøp av norske verk mens de har samlingen, særlig norsk samtidskunst. Om norske kunstnere lider nød på grunn av avtalen er det verdt å stille spørsmålstegn ved om den er så flott.
Det forundrer meg at museet tilbyr så mange ressurser uten sikkerhet for at de over tid sitter igjen med verk. I verste fall har de vært statlig ansatte kunstkonsulenter som står til tjeneste for Norges rikeste familie!
Glamour og kunst
Dette med rikdom er et viktig poeng. Jeg er ikke mot at pengesterke individer låner ut eller donerer kunst, men gaver og deponeringer krever en balansegang jeg foreløpig ikke ser tydelig i museets håndtering av denne avtalen og hvordan den presenteres så langt. Fredriksedøtrene inngår i en økende trend der samlere setter så stort preg på det offentlige rom og fellesskapets museer at vi må tenke litt over hva private aktører gjør med vår oppfatning av kunst.
Jeg kan ikke unngå å henge meg opp i bildene av Fredriksen-døtrene med Nasjonalmuseet direktør Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist som har sirkulert i media de siste dagene. De formelig oser av glamour og overklasse, noe som ikke akkurat svekkes ved at vi alle vet at søstrene tilhører en så rik familie. Slike assosiasjoner er ikke ubetydelige, for luksusfaktoren er allerede en akilleshæl i kunstsystemet, siden kunstnerisk verdi knyttes så altfor raskt til big money, dyre vaner og – i dette tilfelle – eksklusiv tilgang til offentlige museers ressurser.
LES MER: Litteratur og tro er livstolkning, det er våre forsøk på sette ord på mysteriet vi står i
Museets mandat
Det er ikke noe galt i seg selv med rikdom, men om vi sitter igjen med et inntrykk av et museum som ikke har penger nok til å shoppe verk selv, og blir avhengig av de rike for å hevde seg, har vi et problem. Vi må Ikke la rike mennesker definere fellesskapets forståelse og bruk av kunst, for kunst er en menneskelig ressurs som berører alle, før den er en dyrebar vare. Museet bør ta mål av seg å være en plattform for kunst som defineres av oppfinnsomme utstillinger, tilgjengelighet og meningsfulle opplevelser for folk flest, ikke høye verdier og kunst som luksusvare. Dermed burde vi også holde det åpent om ressursene ikke kunne vært brukt bedre om de ble anvendt på norsk samtidskunst. Selv om det meste gjenstår å se, bør vi i det minste ha slike ting i bakhodet når vi følger med på hvordan saken utvikler seg.
Nasjonalmuseet bør sikte seg mot å forvalte en nasjonalarv for folket, ikke være oppbevaringsrom for rikinger. Forholdet mellom denne ambisjonen og lånet må være i balanse, for at troverdigheten ikke skal svekkes.