Musikken til Sufjan Stevens handler om kjærlighetens mysterium. Derfor er mange av sangene hans så intime at man nesten rødmer. Den inderlige, gutteaktige stemmen kan kjennes som et varmt pust i øret. Og de ofte novelle-aktige tekstene kan kjennes som om de handler om ens egne livserfaringer. Man føler seg sett, men også litt blottstilt.
Seksualitet og tro
Stevens har vært en av de klareste stjernene på indiehimmelen siden starten av 2000-tallet, men hadde sine største femten sekunder med berømmelse i forfjor. Da vant han Oscar for beste sang med «Mystery of Love», som han skrev til Call Me By Your Name, et coming of age-drama om den første forelskelsen mellom to unge menn.
Selv om Sufjan Stevens aldri har definert seksualiteten sin offentlig, har han utgitt flere sanger om skeiv kjærlighet. Blant dem er nydelige The Predatory Wasp..., som er basert på erfaringer fra en metodistisk sommerleir han var på i ungdommen. Der skal han ha hatt noen av sine mest spirituelle og seksuelle erfaringer.
Noen vil nok fnyse av at han knytter sex og religion så tett opp mot hverandre. Men Sufjans Stevens er like mye et skeivt som et kristent ikon. Og er ikke seksualitet og gudstro de mest personlige tingene som finnes, det ingen andre enn en selv har rett til å definere? Som Stevens har forkynt på bloggen sin: Gud er kjærlighet, punktum. Gud er universell, navnløs, ansiktsløs, og med troskap til ingenting annet enn kjærlighet.
LES OGSÅ: Sufjan Stevens mener det er kjetteri å kalle en nasjon kristen
En hippie-artefakt
Med sitt niende studioalbum Aporia utforsker Stevens såkalt New Age, en musikksjanger som forsøker å etterape en ren åndelig erfaring, uberørt av språk og ideologi. Det er et musikalsk landskap som sprang ut av 60-tallets hippiebevegelse, preget av overjordiske erfaringer fra meditasjon og psykedelika, og som så på synthesizeren (dengang en teknologisk nyvinning) som et verktøy til å kommunisere med gudsbevisstheten.
Sufjan Stevens er kanskje definert av indiefolken sin, men elektronisk musikk er ikke noe nytt for ham. The Age of Adz (2010) splittet mange med sin visjonære elektropop, mens pling plong-albumet Enjoy Your Rabbit (2004) la noe av grunnlaget for Aporia. Der de skivene låter forut for sin tid, har imidlertid Aporia en analog og ganske retro finish. Den høres ut som en artefakt fra hippietiden. Vennlige, langhårede spøkelser romsterer i maskineriet.
Kuriøst krumspring
Aporia er et samarbeid med Sufjans stefar. Mange vil gjenkjenne navnet Lowell Brams fra Carrie & Lowell (2015): En sørgesang over sin psykisk syke mor, som rømte da Sufjan bare var spedbarnet, og Stevens' siste ordentlig gode album. Aporia springer ut av timesvis med improvisasjoner mellom Stevens og Lowell, og er en bearbeidelse av deres beste påfunn.
Aporia (som betyr 'filosofisk gåte') vil nok stå igjen som et litt kuriøst krumspring i katalogen til Sufjan Stevens. Den er for flyktig og skisseaktig, og holder sjelden fast ved temaene sine. Lowell og Sufjan er for utålmodige. New Age er ment å være meditativ musikk – hentet rett fra eteren, som en musikervenn sa det – men med drøye 20 spor over tre kvarter, røskes man ut av sinnsroen idet man er i ferd med å finne den.
Overjordiske synthpassasjer
Fordi Carrie & Lowell trår den hårfine linja mellom privat og personlig, og fordi den var en tilbakevending til Stevens' akustiske lydbilde, er det lett å glemme hvor meditativ den faktisk er. Mange av sangene leder ut i overjordiske synthpassasjer som rommer langt flere følelser enn noe på Aporia.
Det tyder på at Sufjan Stevens er mye bedre til å formidle et kristent verdensbilde enn noen esoterisk nyreligiøsitet. «Sufjan Stevens Helped Me Understand God» heter en utrolig fin artikkel hos nettstedet The Outline, skrevet av en kvinne som ble oppdratt katolsk og siden fornektet religion (mange av oss har vært i samme båt). Musikken til Stevens åpnet henne opp for nye måter å se det guddommelige på. Det er det bibelske ‘elsk din neste som deg selv’, ikke presentert som en befaling, men som en dyp glede.
Akkurat den siden av Sufjan Stevens – gleden over å kunne elske – er dessverre ikke veldig hørbar på Aporia. Det er en subtil, men betydelig mangel.
---
Fakta:
---