Musikk

«Saint Lawrence» av Hampshire & Foat rommer mye visdom

Innspilt i to kirker på den engelske landsbygda, er Saint Lawrence flott stemningsmusikk for late sommerdager.

Gud! Denne varmen! Hundedagene er et eldgammelt kallenavn på perioden der sommeren står på som verst. De antikke egypterne knyttet det til Sirius, eller Hundestjerna, som ble synlig igjen på himmelen mot slutten av sommeren. Men navnet har også en annen resonans. Man føler seg gjerne litt som ei bikkje: tørst, surrete, ikke ved sine fulle fem, men … tilfreds.

LES OGSÅ: Et intervju med Rupert Sheldrake tar de rareste vendinger også inn i hans psykedeliske erfaringer av det guddommelige.

I to kirker

Da er det godt det finnes musikk som passer til denne døsige sinnsstemningen. Et av albumene som har hatt tyngst rotasjon hos meg i sommer er vakre Saint Lawrence av den britiske jazzduoen Hampshire & Foat, som består av gitarist Warren Hampshire og pianist Greg Foat. Det er deres fjerde og beste album til nå, og ble innspilt i to kirker i Saint Lawrence under et par solfylte septemberdager i fjor. Saint Lawrence er en liten landsby på Isle of Wight, som ligger langs Englands sørkyst og har fungert som ferieidyll for dronninger og diktere så lenge folk kan huske.

Kanskje er det nettopp blandingen av det landlige og det hellige – flott natur og klangfulle kirkerom – som har gitt Saint Lawrence sin slående stemning. Her knirker det i både gulv, strenger og tangenter, samtidig som de behagelige instrumentalene er farget av en smittende ro. «Kun atmosfæren fra rommet og musikernes evner har gjort innspillingen til hva den er», står det på baksiden av omslaget.

LES OGSÅ: Purple Mountains er et av årets beste album, mener Kim Klev.

Åndelig og rustikk

Særlig to tradisjoner løper gjennom musikken på Saint Lawrence, den ene åndelig og den andre rustikk. Med albumdebuten Galaxies Like Grains of Salt fra 2017 gav Hampshire & Foat uttrykk for sin kjærlighet til den kosmiske, eller spirituelle, jazzen – meditativ jazz som strekker seg mot stjernehimmelen. Selv om Saint Lawrence er mer jordnær, har den fortsatt denne arven i seg. Det tydeligste eksempelet på det er sporet «Woody Bay», som er innpakket i naturlyder og drives framover av den klirrende lyden til kalimba, et afrikansk tommelpiano.

Den andre tradisjonen som har formet Saint Lawrence er engelsk folk. Gitarspillet til William Hampshire kanaliserer generasjon på generasjon med følsomme, lavmælte trubadurer, mens en fløyte gir høydepunktet «The Snake and the Weasel» et mystisk preg. Man får følelsen av at Saint Lawrence kunne vært lagd når som helst mellom nå og 1500-tallet, som er en berømmelig illusjon. Det skjuler seg mye historie i denne musikken, og i historie finnes det visdom. Litt som at solnedgangen må være like fascinerende i dag som for folk som levde for tusener av år siden, har Hampshire & Foat lagd musikk som kjennes tidløs.

Kirkerommets fantasier

Selv om Saint Lawrence er innspilt i kirker, er ikke disse rommene veldig synlige i musikken. Unntakene er den fjerne kimingen av kirkebjeller som åpner albumet, og orgelet på «Out on the Side» – en vemodig tolkning av Gene Clark fra The Byrds. Det virker mest som Hampshire & Foat finner det hellige i naturen, hva man gjerne kaller panteisme. Om de to små kirkene i Saint Lawrence har satt sitt preg på albumet, er det nok først og fremst gjennom den kontemplative tonen.

I en skikkelig fin anmeldelse av Alf Hulbækmo fra årets Moldejazz, skrev Filip Roshauw i Jazznytt om hvordan kirkerommet ikke bare har en egen type støy, men også hvordan det kan være et rom for «private og originale fantasier». Bønnen er ikke nødvendigvis så veldig ulik dagdrømmen.

LES OGSÅ: Cass McCombs får det til å virke lekende lett å skrive store sanger om den menneskelige komedien.

Det er dette drømmende humøret som gjør Saint Lawrence til så flott stemningsmusikk. Tidligere i sommer var jeg med på å arrangere en jazzfestival i min hjemby Mandal, og da endte albumet med å stå på i bakgrunnen i timesvis mens flittige bidragsytere drev med sitt. Det brydde ikke noen å høre den om og om igjen, fordi musikken til Hampshire & Foat handler mindre om sanger enn stemning.

Noen vil nok synes det er litt kjedelig musikk. Men man lytter ikke til Radio Norge på samme måte som man lytter til skogen. Hampshire & Foat skrur ned volumet, ikke opp. Noen ganger, som når sola står på full guffe, er det akkurat det man trenger.

Kim Klev

---

Saint Lawrence

  • Instrumentalalbum av Hampshire & Foat
  • Athens of the North, 2019

---

Kim Klev

Mer fra: Musikk