Ikke lenge etter klokka seks torsdag kveld var det klart: En ny pave var valgt. Det er amerikanske Robert Prevost.
Med det raskeste valget siden 1939, signaliserer kardinalene at det er stor enighet om hvilken retning kirken bør ta. Og med navnet Leo XIV, har Robert Prevost gitt seg selv store sko fylle – større enn bare pave Frans sine.
Et kristent demokrati
Den forrige Leo, den trettende, er nemlig en av de lengstsittende pavene (1878-1903). Enda viktigere er det at han er den katolske sosiallærens far. Denne læren er på en måte kirkens best bevarte hemmelighet. Ved siden av bibeltekstene ligger dette som en grunnmur for det meste av kirkens sosialetiske arbeid i nyere tid.
Encyklikaen, det vil si rundskrivet, der Leo utmeislet dette, kalles Rerum Novarum. Dette var kirkens svar på de sosiale problemene som preget verden på slutten av 1800-tallet, og Leo ga her noen prinsipper for et kristent, demokratisk samfunn der borgernes friheter ble tatt på alvor.
Den katolske sosiallæren bærer i seg tanker som ikke kan undervurderes i en verden der autoritære regimer er på fremmarsj, også med korset som våpen. Da ligger det nettopp på kirken å minne staten på at den har en plikt til å beskytte menneskeverdet og den enkeltes friheter.
Den katolske sosiallæren bærer i seg tanker som ikke kan undervurderes i en verden der autoritære regimer er på fremmarsj, også med korset som våpen
— Heidi Marie Lindekleiv
Raskt lagt merke til
At valget gikk unna på et døgn, understreker at Prevost ble en soleklar kandidat i løpet av møtene i forkant av konklavet. Også under valget i 2013 var det slik det ble avgjort. Verdenspressen spekulerte i navn som Angelo Scola og Marc Oullet, men under den såkalte genralkongregasjonen var det Jorge Mario Bergoglio som ble lagt merke til.
Han holdt en kort og poengtert tale, der han advarte mot at kirken ble for navlebeskuende. Kirken måtte gå til periferien, sa han, og siktet til mer enn geografi: Kirken måtte vende seg til de «eksistensielle utkantene», til livets mysterier: synd, smerte og urettferdighet.
Da Frans ble valgt i 2013, sto jeg på Petersplassen på jobb for Vårt Land. Jeg var omgitt av fromme mennesker som ba og tok selfier. Knapt noen av dem ante hvem Bergoglio var, og da alderen hans ble kjent – 76 år – spøkte et par damer med at «vi sees igjen på samme sted om et par år!». Så kom han kom ut på balkongen og hilste folkemengdene med et enkelt «God kveld!».
Slik jeg husker det, blåste det en varm og lett vind den kvelden.
---
Konklavet
- Pave Frans døde 2. påskedag, 88 år gammel. Han var tidligere erkebiskop av Buenos Aires, og ble valgt til pave i mars 2013.
- Siden onsdag 7. mai har kardinalene vært samlet i Det sixtinske kapell for å velge hans etterfølger.
- Den amerikanske kardinalen Robert Prevost, nå pave Leo Xiv, ble torsdag kveld valgt etter fire valgomganger.
- Paven er leder for 1,4 milliarder katolikker. Han er også biskop av Roma.
---
Kvikksølv og fred
Det bildet av Frans som oppsto den kvelden han ble valgt og i dagene derpå, ble på mange måter stående. Han var en enkel fyr som levde ut den svenske julesalmen «giv mig ej glans, ej guld, ej prakt».
Det betyr ikke at han var lett å få grep på. En av dem som kjenner kirken fra innsiden, sa til meg at Frans sitt pontifikat har hatt et visst «kvikksølvpreg». Hvis du lurer på hva det betyr, kan du prøve å knuse et termometer med kvikksølv. De små perlene vil løpe til alle kanter, og det er bare å ønske lykke til med å samle dem.
For der pressen gjerne kalte ham «liberal», var det ikke nødvendigvis enorm teologisk avstand til den «konservative» forgjengeren Benedikt. Frans kunne uttale én ting, for deretter å rykke ut for å presisere hva han egentlig mente i neste omgang, uten at vi alltid helt klarte å henge med i svingene.
Det han imidlertid var god på, var å utfordre hver enkelt til å se at vi alle må gjøre jobben med å skape fred og rettferdighet. Vi må ta oss selv i nakken! Slik forkynte han håp på så mange plan. Et håp som var noe mer enn en «happy ending», som han sa i sin siste julepreken.
I møte med de indre utfordringene i kirken gjelder fortsatt Frans sin advarsel om å bli for navlebeskuende
— Heidi Marie Lindekleiv
Lekfolkets stemme
Det kommer garantert til å graves hardt i Prevost sin bakgrunn de neste dagene. Mens sofateologene vil drøfte om Prevost står for «kontinuitet eller forandring», det vil si hvordan han stiller seg til spørsmål om samlivsetikk, liturgireformer, kvinners stilling i kirken og ikke minst styringsstrukturer, og hvordan eventuelle endringer forankres.
For pave Frans satte i gang en prosess med mål om at alle deler av Guds folk skal bli hørt i kirken, inkludert lekfolk. Prosessen har hatt overskriften synodalitet, og var et sentralt tema blant kardinalene i møtene forut for konklavet. At folk uten presteskjorte gis ansvar og posisjoner, slik Frans har gjennomført blant annet i enkelte av Vatikanets organer, utfordrer det at makten i kirken i utgangspunktet har vært koblet til ordinasjonsløftet. Frans hadde planlagt et nytt stort møte om disse tingene i 2028, men den nye paven er ikke bundet av Frans sine planer.
Vil han vanne de demokratiske spirene som den forrige Leo sådde?
— Heidi Marie Lindekleiv
Programerklæring?
Hva vil Leo XVI gjøre? Vil han vanne de demokratiske spirene som den forrige Leo sådde, slik at de vokser til å prege styringen også av kirken?
Det gjenstår å se. For to år siden sa han i et intervju at det å «lytte til Guds folk» ikke betød å velge biskoper gjennom demokratiske avstemninger. Men han har også anerkjent viktigheten av prosessen som Frans har satt i gang, og det ligger nok en programerklæring i det at Leo i sin korte hilsen på Petersplassen torsdag kveld uttalte at «vi vil være en synodal kirke, en kirke som vandrer, en kirke som alltid søker fred, som alltid søker kjærlighet, som alltid søker å være nær spesielt dem som lider».
Det er viktige ord. For i møte med de indre utfordringene i kirken, gjelder fortsatt Frans sin advarsel mot å bli for navlebeskuende.
