Denne våren står vi overfor en av de mest polariserte etiske debattene vi har her til lands. Forslaget som kommer fra flere ulike politiske partier om å utvide grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til 18 eller 22, har igjen satt abortspørsmålet på dagsorden.
Jeg har alltid syntes debatten har vært fryktelig vanskelig. Ikke minst fordi den har to så uvurderlige hensyn knyttet til seg: Kvinnen på den ene siden, og fosteret på den andre. Og ofte er det sånn at de mest steile frontene ikke klarer å vise at de ønsker å ivareta begge hensyn.
[ Berit Aalborg kommenterer: Det Støre ikke snakket om ]
En abort og en gravferd
For meg endret mye av debatten seg i fjor på denne tiden. Da fikk jeg som journalist være med på å legge et abortert foster ned i kiste, og sette ned kista i jorda sammen med over 70 andre fostre. Jeg fikk se – og være vitne til foreldre som tok farvel med – et dødt foster. Det er ikke noe man glemmer med det første.
Ekstra sterkt var det fordi foreldrene som hadde valgt dette barnet bort, var så opptatt av å anerkjenne at det hadde vært et liv der. Et liv de ikke følte de hadde kapasitet til å ta vare på, slik at det skulle bli verdt å leve.
Foreldrene jeg fulgte til graven med barnet deres, hadde valgt å ta abort i uke 21 fordi fosteret testet positivt for trisomi 21 – Downs syndrom. De følte ikke at de hadde ressursene til å ta imot barnet, og derfor ble abort via nemd deres utvei.
[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]
Livet starter ved unnfangelsen
Tre ganger i året legger Oslo universitetssykehus alle fostrene som har dødd etter uke 12 ned i jorda på barneminnelunden på Vestre gravlund i Oslo. Til sammen er det snakk om nærmere 200 i året. Det er ulik praksis på hvordan man gjør dette rundt omkring på landets sykehus, men felles er det at alle fostre behandles med verdighet.
Det er mange som ikke forholder seg til realiteten i hvordan vi behandler fostre på sykehus, og det er heller ikke uforståelig. Å utføre en abort kan være en såpass stor påkjenning at det vil være nødvendig å la være å forholde seg til hva som skjer med fosteret i etterkant. Det legger også norske sykehus til rette for – og det er viktig.
Samtidig må vi i debatten om abortspørsmålet tørre å forholde oss til realitetene. Selv om de kan oppleves uvanlig tøffe og være en stor påkjenning for mange. Det gjør vi i andre vanskelige debatter, og det bør vi også gjøre her.
I dag er begge frontene i abortdebatten altfor opptatt av hensynet de mener den andre siden ikke tar, til å se at de selv ikke klarer å ta begge hensyn med.
— Elise Kruse, religionsredaktør
Et annerledes innslag
Da SV-politiker Ida Ryeng utfordret det hun omtaler som «aborttabuet» i egne miljøer i Klassekampen før jul, vakte det oppsikt. Hun spurte blant annet om politikerne som ønsker å flytte grensen har tatt innover seg hvilke konsekvenser abort har for fosteret, de som jobber med abort og for kvinnen som tar aborten.
Det er interessant at Rydengs innlegg fikk så stor oppmerksomhet, når hun egentlig satte ord på noe de fleste av oss har hørt fra før. Hvorfor lar vi oss overraske når en SV-politiker snakker om abort som også en barnesak, ikke bare en kvinnesak?
Høyst sannsynlig fordi samfunnet i stor grad har landet på en diskurs der aborterte og dødfødte fostre ikke regnes som barn.
Elleve døde, ikke ti
Da katastrofen rammet Gjerdrum i romjula brukte både mediene og politiet antallet 10 på hvor mange som hadde mistet livet i raset. Men i den lokale menigheten sørget de over 11. Der inkluderte de også Isak, som fortsatt lå i morens mage, men som likevel hadde rukket å få et eget navn.
Isak var langt over den grensa som til og med Rødt foreslår å utvide retten til selvbestemt abort til (uke 22). Likevel forteller hans ettermæle noe om hvordan storsamfunnet ser på hva som er et liv og ikke.
Her gjorde kirka noe resten av samfunnet burde lære av. De anerkjente et liv som aldri fikk leve utenfor mors mage.
På samme måte gjorde kirka noe beundringsverdig i 2019, da et samlet bispemøte beklaget kirkas behandling av kvinner som har tatt abort. Den norske kirkes øverste ledelse har på forbilledlig vis vist at det går an å vektlegge begge hensyn i denne debatten. Det burde flere ta lærdom av.
[ Preses til norske politikere: – Ikke utvid abortgrensen ]
Hva som er et liv
Vi må tørre å snakke om hvor ulik forståelse vi har av hva som faktisk er et liv – og dermed hva som er et barn. Men vi må klare å gjøre det på en sivilisert måte. I dag er begge frontene i debatten altfor opptatt av hensynet de mener den andre siden ikke tar, til å se at de selv ikke klarer å ta begge hensyn med.
For oss som aldri har stått i en lignende situasjon, er det tilnærmet umulig å forstå hvorfor foreldrene jeg fulgte i fjor tok de avgjørelsene de gjorde. De to beslutningene om abort og så gravferd, fremstår totalt motstridende. Likevel forteller de oss noe som stadig underkommuniseres i abortdebatten: Det går an å sørge over det livet som kunne blitt, uten dermed å fordømme dem som valgte det bort.
Med andre ord: Det går an å fremheve begge hensyn i abortdebatten – uten å overkjøre det andre.
