Jeg kan ennå kjenne lukten av ferskt gras og kumøkk der jeg lå på stølsvollen og leste Erik Dammanns bok «Framtiden i våre hender». Året var 1972, jeg var nybakt far og student, og jeg skjønte at jeg leste noe som kom til å forandre mitt syn på verden.
Det gjaldt ikke bare meg. Boken fikk en voldsom respons fra folk over hele det politiske spekteret. «Det er en av de få bøker i norsk historie som spontant og alene har skapt en hel folkebevegelse og drevet et nytt tankesett inn i politikk og samfunnsliv», skrev Rasmus Hansson i forordet til en ny utgave i 2017.
Han tegnet et dystert bilde av tingenes tilstand. Men samtidig formidlet han en sterk optimisme: Framtiden er i våre hender.
— Erling Rimehaug
Dammann hadde forlatt en tilværelse som vellykket reklamemann i 1967 og tatt med seg familien til Samoa. Kontrasten mellom tilværelsen i rike Norge og den fattige sydhavsøya satte i gang tankene som ledet til bokutgivelsen fem år senere.
Formidlet framtidstro og optimisme
Hva var det som tente så voldsomt? Dammans budskap var at fattigdommen i store deler av verden og problemene i de rike landene kom av samme årsak: En ensidig satsing på materiell vekst. Han tegnet et dystert bilde av tingenes tilstand. Men samtidig formidlet han en sterk optimisme: Vi kan snu trenden. Vi kan skape en bedre verden for alle. Framtiden er i våre hender.
Han var slett ikke den første med disse tankene. Som historiestudent hadde jeg nettopp lest Afrikas historie, og lært om imperialisme og kolonialisme. Jeg hadde også lest Georg Borgstrøms bøker om sult og ressurskrise som kom på slutten av 60-tallet. Og i 1972 kom Roma-klubbens «Limits to Growth», som jeg skrev om i min første kronikk i Vårt Land.
[ Var det likevel ikke grenser for vekst? ]
Men Dammann traff både meg og andre mye sterkere. Han var reklamemann og visste hvordan man når ut med et budskap. Han hadde en dyster beskrivelse av verden, men formidlet likevel framtidstro og optimisme. Han inspirerte til å tro at det den enkelte gjør har betydning. Og han var inkluderende. Alle var velkomne til å være med. Det var ikke front mot noen grupper i samfunnet.
Skuffet over resultatene
Boken ble til en bevegelse. I 1974 ble Folkeaksjonen Framtiden i Våre hender (FIVH) stiftet, med Dammann som leder. Den er fortsatt en av våre største miljøbevegelser, nå med 40.000 medlemmer. Dammann gikk av som leder allerede etter noen få år, men fortsatte å være aktiv, blant annet med initiativer som «Alternativ Framtid» i 1982 og «Forum for systemdebatt» i 1998. Han er ridder av første klasse av St. Olavs orden.
Likevel følte han seg for noen år siden så skuffet over resultatene av innsatsen at han gikk inn i en depresjon. For den endringen i samfunnet han så for seg, har det ikke blitt noe av. Det norske forbruket er blitt mer enn tredoblet på de snart femti årene som er gått siden boken hans kom ut. Fordelingen mellom fattige og rike i verden er like skjev. Naturødeleggelse og forbruk av ressurser har fortsatt. I tillegg kommer klimakrisen.
Ved 90-årsdagen er han likevel mer forsonet med livet. «Mine mål har vært større enn hva jeg har klart å gjennomføre. Det viktigste for meg har kanskje hele tiden vært nettopp drømmen - bildet av det jeg har trodd på og arbeidet mot. Det har overskygget skuffelser og nederlag», sier han i intervju med medlemsbladet til Framtiden i våre hender.
Nullvekst kom i miskreditt
Når man setter seg som mål å forandre en hel samfunnsstruktur, er det kanskje ikke så rart at man blir skuffet. Det oppsiktsvekkende er snarere at Dammanns tanker fikk så stort gjennomslag. Det var en oppbruddsstemning i samfunnet. Studentopprøret og striden om EEC-medlemsskap var noe av bakgrunnen. I 1975 var det 74 prosent på en meningsmåling som sa seg enig i at de ikke ønsket mer vekst.
Det paradoksale er at dette skjedde samtidig med at Norge ble en oljenasjon. Den økonomiske stagnasjonen på 70-tallet gjorde at oppmerksomheten ble om å få hjulene i gang. Også medlemstallet i FIVH stagnerte.
[ Nordmenn klare for klimadugnad ]
Mye av tankegodset ble likevel fanget opp av det politiske systemet. Men i stedet for systemendring, ble det satt inn i en ramme av systembevaring. Bærekraftig vekst erstattet ideene om likevektsamfunn.
Det sammenbruddet som Borgstrøm og Romaklubben spådde kom heller ikke. Ny teknologi og organisering endret forutsetningene for prognosene. Men det er ingen tvil om at vi overbelaster og ødelegger naturen i farlig omfang, noe klimakrisen og pandemien er tydelige signaler om.
Vanskeligere å være optimist
«Jeg må være optimistisk. Jeg er en person som trenger håp. Jeg må ha noe å tro på.» Det sier dagens leder av FIVH, Anja Bakken Riise, i et to år gammelt intervju i Dagsavisen. Det er ikke like lett å holde på den framtidstroen som preget grunnleggeren. Hun sier det er en krevende balanse mellom å gi folk den rette kriseforståelsen og å holde fast ved håpet om at det er mulig å få endret kursen. For er framtiden fortsatt i våre hender? Eller er det for sent?
Dammann var en kontroversiell person. Mange ble provosert av kravet om å legge om til en enklere livsstil. Han ble baktalt og utsatt for hets, omtalt en moralist som ville ta gledene fra folk.
Bakken Riise erkjenner at FIVH snakket for mye om livsstilsvalg og utfordringer, for lite om løsninger og konkrete endringer. De siste årene har de satset på saker om også har gitt politisk gjennomslag, for eksempel at Oljefondet ikke lenger investerer i kull.
Den store forandringen jeg så for meg på stølsvollen for 49 år siden, ble det ikke noe av. Men jeg kjenner fortsatt at vi trenger den troen på vår mulighet til å forandre verden som Erik Dammann formidlet.
[ Femti tapte år ]
