En dag i 1948 gikk Joralf Gjerstad alene i fjellet og følte at alt var svart. Han kjente seg rar og utenfor med de merkelige kreftene han opplevde bodde i ham. Det var da han møtte hestekaren Eilef Brede, som hadde skadet foten. Brede ba 22-åringen om å legge handa på foten. Og foten ble bra.
– Da vi kom ut på kanten av fjellet og så utover Snåsavatnet i solnedgangen, leste Brede salmen «Se solens skjønne lys og prakt». Det var ei stor stund. Det var da jeg ble en tjener og ofret meg for andre, fortalte Gjerstad da jeg intervjuet ham for Vårt Lands «Min tro» i 2009.
[ Snåsamannens siste intervju med Vårt Land: – Evangeliet har sprengkraft mot vår tids egoisme ]
Ble miskjent for gavene
Jeg opplevde at det var viktig for ham å få snakke om dette i en kristen avis. For han hadde opplevd å bli miskjent for gavene sine: Synskheten og de varme helbredende hendene. Noen mente det var okkult, andre at han var en lurendreier og kvakksalver. Selv opplevde han det som en nådegave fra Gud.
Det ble derfor en viktig oppreisning for ham da sognepresten ba ham bli klokker i Snåsa kirke. For ham var det et stort kall, og han skjøttet klokkergjerningen med både kjærlighet og pliktfølelse. Men det var også en bekreftelse på at hans tjeneste kunne rommes innenfor kirken.
Til å begynne med var det i kirken han utøvde også sin sjelesorg- og helbredertjeneste. Men så ble det pinlig for ham at folk kom i kirken for å møte ham. Derfor flyttet han virksomheten hjem.
[ Min tro: – Ingen skal få meg til å tru at Gud ikke finnes, sier Snåsamannen ]
En tjener
Det var til å være tjener han ble kalt, og tjener ble han. Hele døgnet, når han ikke skjøttet klokkergjerningen, sto døra hos Signe og Joralf åpen. Til tider var det lang kø på tunet. Signe stilte opp med kaffe og vafler til alle. Å ta betaling kom aldri på tale. Han så gaven som en nådegave fra Gud. Derfor skulle det gis tilbake gratis. Helbredere som tok seg betalt møtte hard kritikk fra ham.
Da jeg besøkte ham i Snåsa, hadde han offisielt lagt ned virksomheten. Han var sliten, og følte det ble for mye oppmerksomhet. Men intervjuet tok sin tid, for han måtte snakke med folk som dukket opp på tunet eller ringte ham. Når noen trengte ham, var det vanskelig å si nei.
Kjente varmen fra hendene
Da jeg var ferdig med intervjuet, så han på meg og sa: Du liker å fly i fjellet, du. Og så fortalte han at han så meg sitte ved et fjellvann. Jeg kunne bekrefte at bildet stemte. Men nå var jeg redd det ble dårlig med fjellturer, for jeg hadde fått smerter i foten og det var vanskelig å tråkke på den.
Gjerstad spurte om han kunne få ta på foten min. Og så kjente jeg varmen strømmer fra hendene hans inn i foten. Han smilte da han så jeg merket det, og lot meg kjenne på hendene hans. De var kalde.
«Til sommeren springer du i fjellet«, sa han. Og noen måneder seinere ringte jeg ham fra Hallingskarvet og fortalte at slik hadde det gått.
Det er mange som kan fortelle slike historier. For min del er jeg forsiktig med å si at Snåsamannen helbredet meg. En dyktig ortoped og trening hos fysioterapeut hører også med.
Møtte hver enkelt
Hvor mange som ble helbredet hos ham, er ikke godt å si. Men det som er sikkert, er at han møtte alle med en personlig varme og innlevelse som gjorde folk godt. Selv når folk sto i kø på tunet, møtte og så han hver enkelt med full oppmerksomhet.
Det ble etter hvert mange som ville ha del i ham, og etter hvert så det ut som han satte pris på publisiteten. Det ble intervjuer, det ble filmer og det ble bøker. For ham var det et høydepunkt da biskop Tor Singsås inviterte ham til Nidarosdomen - og også da biskop Per Arne Dahl på kirkens vegne ba ham om unnskyldning og takket for tjenesten hans.
Fikk også kritikk
Med publisiteten fulgte også kritikken. For noen ble han symbolet på overtro og manglende kritisk sans, og på utnyttelse av godtroende mennesker. Selv gjorde han aldri noe forsøk på å forklare det som skjedde rundt ham. Det var bare slik.
Nå har han omsider fått fred. Men takknemligheten fra alle han hjalp, lever videre.
