Jeg orker ikke lenger å høre stemmen hans på radio. Eller å trykke på saker der han er bekymret. Espen Nakstad har vært for mye i monitor. Det samme gjelder sjefen hans Bjørn Guldvog.
Det er som om jeg har blitt fullvaksinert med tre doser mot de to direktørenes dommedagsprofetier. Hvorfor har jeg det?
Vi har kommet svært godt ut av en helt unik krise. Sammenlignet med andre land har vi lave smitte- og dødstall. Det er noe vi kan være stolte av.
Alle skjønte at vi måtte unngå en situasjon lignende den Nord-Italia hadde våren 2020. En situasjon der de over 60 år som fikk et alvorlig sykdomsforløp ble lagt til side for å dø.
Det er mye vi kan ta med oss av læring i hvordan vi responderte raskt og unngikk de dødstallene andre land har hatt.
Det finnes flere eksempler som kan indikere at byråkratene har fått for mye makt gjennom pandemien
— Hans Christian Paulsen
Økende uro
Samtidig har jeg i økende grad blitt fylt med en uro over hvem som egentlig bestemmer. Det finnes flere eksempler som kan indikere at byråkratene har fått for mye makt gjennom pandemien. Kanskje har politikerne støttet seg for tungt til deres råd, for å gi ryggdekning til sine egne beslutninger. Muligens kommer dette kravet også fra media og resten av befolkningen.
Et eksempel på at vi forventer at politikerne følger byråkratiet slavisk kom i januar, da regjeringen lettet på koronarestriksjonene knyttet til skjenking. Regjeringen fikk kritikk for at de hadde sittet fire dager med en faglig anbefaling om å fjerne skjenkestoppen.
Denne kritikken bunner i et syn om at politikere nærmest blindt skal følge byråkratiet uten å ta de overordnede politiske vurderingene. Den tar heller ikke høyde for at en slik anbefaling må veies opp mot andre hensyn.
Uroen for hvem som bestemmer ble mer intens før jul. Den ene uken sa Støre at julebord er helt greit. Neste uke var det krise og alt måtte stenges ned. Den gangen var det etterlatte inntrykket at regjeringen responderer på instrukser om tiltak fra byråkratisk hold.
Over de siste to årene har det gått fra at vi venter på hvilke tiltak regjeringen skal fatte, til at vi venter på anbefalingene fra Helsedirektoratet. Når de slippes i media like før pressekonferansen vet vi hva som vil skje.
[ Slik svarer ledelsen i Filadelfia Kristiansand på kritikk mot profetier ]
Byråkrater med makt
Det er ingen hemmelighet at toppbyråkrater har makt. Vi har bygget vårt demokratiske system rundt et sterkt og bestandig byråkrati. Uansett hvilke politikere vi har, så vet at vi kan stole på byråkratiet.
Det er, sammen med valgsystemet vårt, vår forsikring mot å havne i et Trump-lignende mareritt. At Justisdepartementet ikke ble rasert av rekken løse statsrådskanoner fra FrP er et eksempel på verdien av vårt solide byråkrati.
Det gjør meg urolig når maktpersoner som ikke er valgt – og dermed heller ikke kan avsettes av folket – tilsynelatende får utøve makt på den måten Nakstad og Guldvog har gjort.
Definisjonsmakt og utsagn i media
Nakstad har gått fra å være årets navn i 2020 til nærmest å bli dommedagsprofet.
Fra å spille en informativ rolle om tiltakene og hvordan de fungerer har byråkratene begynt å uttale seg om hva som er sannsynlige tiltak.
Han har meninger om alt fra om bursdager kan feires til om onkler og tanter kan klemmes. I oktober mente han at en ny nedstengning ikke var sannsynlig.
Det er til tider uklart om han forskutterer hva som kan skje av tiltak, eller om han forklarer hva som er lov innenfor det regjeringen har bestemt. Hvilke tiltak som kan bli aktuelle bør ikke være noe byråkrater uttaler seg om. Det er politikerne som skal bestemme det.
Det hele toppet seg da Guldvog ble feilsitert i en P4-sak, hvor de hadde sitert ham på at det kunne være at det heller ikke i år ble barnetog på 17. mai. Sosiale medier kokte over. Det viste seg riktignok at han ikke hadde sagt det. Men hva i alle dager gjør en byråkrat i et intervju hvor man i det hele tatt nærmer seg noe slikt?
FHI og Camilla Stoltenberg har vist langt bedre rolleforståelse. De har ikke gått politikerne i næringen på samme måte.
Politikerne skal selvfølgelig være preppet av byråkratene sine, men vi bør sitte igjen med inntrykket av at det er politikerne som bestemmer.
[ Da den nye pastoren i Salem Bergen var tenåring, rommet nattbordet to ting: Bibelen og brukt snus ]
Politikerne må være politikere
Vi er i en situasjon der vi har fratatt mennesker sin personlige frihet, og hele næringer sitt næringsgrunnlag, fordi helsevesenet kan bli presset i verste-tilfelle-scenarioer. Det er selvfølgelig dramatisk og det er fullt forståelig at Helsedirektoratet er bekymret.
Samtidig er det politikernes oppgave å balansere hensyn mot hverandre og fatte beslutninger som ikke bare er basert på en etats faglige råd. På lengre sikt er det demokratisk uheldig. Vi har holdt på slik i to år. Det er på tide at vi går mot en demokratisk normalsituasjon.
Regjeringen må i større grad tørre være åpne og diskutere om helsefaglige råd skal være så styrende. Opposisjonen må tørre å stille spørsmål ved regjeringens disposisjoner. Også når de er forankret i faglige råd. Det holder ikke med interne møter med helsemyndighetene om tiltak. I et levende demokrati bør beslutningsgrunnlaget løftes fram i offentligheten.
Klokt med ekspertutvalg
Derfor er det gledelig at det ser ut som at regjeringen nå har valgt å breie ut hva som skal utgjøre det faglige grunnlaget.
I midten av januar nedsatte de en ekspertgruppe som skal «belyse og vurdere de samfunnsmessige konsekvensene av smitteverntiltakene.». Ekspertgruppen skal utarbeide en rapport som skal leveres senest i mars, men den skal også løpende vurdere tiltakspakkene fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det er bra, og det er bra at det ledes av en erfaren økonom som Steinar Holden.
Forhåpentligvis fyller det ut det faglige bildet for regjeringen når de skal vedta tiltakene sine framover.
[ «Bispe-uenigheten vitner om avstand mellom grasrota og eliten» ]
Vi må videre
Uten en bedre balanse enn nå kan vi måtte leve med tiltak lenger enn vi må. Et annet spørsmål er om vi har gitt helsebyråkratene makt de ikke nødvendigvis så lett vil gi fra seg. Det vil være en katastrofe om sykdom får for stor plass i å definere måten vi lever livene våre på framover. Vi kan ikke ha det slik at vi hver vinter må justere livene våre etter hvor presset helsevesenet kan bli.
Pandemien var en varslet katastrofe. Det kommer til å skje igjen. Det er ikke sikkert at pandemien noen gang går over. En studie publisert på fredag fra de amerikanske helsemyndighetene viser at tredje vaksinedose er 90 prosent effektiv mot alvorlig sykdom. Hvis ikke vi er ferdige med pandemien nå – når blir vi egentlig det?
Vi har ventet tålmodig lenge nok. Nå er det på tide å gi oss en levende, dynamisk politikk. Og forhåpentligvis et friere samfunn.
Neste gang bør vi kanskje beholde mer av politikken selv om vi går inn i kriseberedskap. Vi bør i hvert fall ha en fortløpende vurdering av makt- og ansvarsfordeling. Når vi har kontroll på første bølge så bør vi passe på at det er politikerne som sitter med den både definisjonsmakt og faktisk makt. Og at toppbyråkratene forblir i en birolle.
Kostnaden næringer, bedrifter og ikke minst enkeltpersoner har betalt, får de aldri igjen. Nå er det på tide at politikerne vektlegger helheten og tar det fulle ansvaret for prioriteringen de gjør.
