Premisset for denne kommentaren er at den meningsløse, dødelige og helt utenkelige krigen som herjer i Europa, faktisk vil ta slutt.
Vi vet ikke om det vil ta uker, måneder eller år. Akkurat nå faller bomber og borgere flykter. I skyggene finnes minnet om hverdagen. Men også nå er det barn som fødes, leker, spiser frokost, går på skole, finner et bestemorfang, i et land der traumer risser seg inn i nye sinn – time for time.
Nå kjemper mødrene, beskytter, feller tårer i smug.
Nå klemmer fedre barna sine farvel i taushet uten å vite om de vil se dem igjen.
Det er lammende å være vitne til det som skjer.
Som journalister har vi et meningsfullt oppdrag i det meningsløse. Det er meningsfullt. Vi skal rapportere, forklare, avdekke. Vi skal sortere sant fra usant. Vi skal filtrere bort det som er for grusomt, men ikke skjerme leserne slik at krigen forskjønnes.
Men som en som har besøkt Kyiv og Ukraina flere ganger, og som også har fått være vertskap for venner fra dette skjøre og skjønne landet, sitter klumpen i magen fast nå.
Mine ukrainske, unge venner, som for noen uker siden gikk på jobb, hentet i barnehage, tok en selfie i parken, lurte på hva de skulle ha til middag, har nå samlet sine eiendeler i plastposer, satt seg i en bil og forsøkt å finne en vei ut av helvetet.
Han som aller helst ville bygge opp en liten familiebedrift ved Svartehavet, må ikle seg uniform.
Hun som er tobarnsmor forsøker å skape noe normalt de siste nettene ved hjelp av tepper og kosebamser i et iskaldt parkeringshus.
«Våre fettere»
De var ikke redd for sine naboer. «De er våre fettere og kusiner», sa de da vi spurte om de fryktet krig.
Var det naivitet? Ja, sannsynligvis. Men også en form for nummenhet overfor det som så lenge har skjedd utenfor deres egen stuedør.
For dette er et folk som jeg kjenner som en spesiell blanding av gjestfrihet, livsglede og melankoli, en ung nasjon med en vitalitet, men også med en tung bør de allerede har båret gjennom generasjoner. Børen har inneholdt løftebrudd fra ledere. Fattigdom og undertrykkelse. Demagoger og diktatorer. Det er gode grunner til at ukrainske folkesanger er mollstemt.
Nå er nummenheten byttet ut med kampvilje og raseri. Det er en ung, stolt nasjon som nå kjemper for sin frihet. Jakten på en ukrainsk identitet har det siste tiåret gått i kjente spor: Språket, nasjonaldraktene, flagget, broderiene er symboler som har fått større og større plass det siste tiåret.
Akkurat nå handler nasjonsbyggingen om helt andre ting enn ytre symboler og ordbruk.
[ «Atomkraftverk er ikkje bygd for å tole krig» ]
Sjokket ble enormt
Kyiv er en vakker by. Den sprer seg på elvebreddene av den stolte elven Dnieper. Her har vikingskip seilt, med norske kongsemner og dronninger. Gatene er brede, katedralene mange. Våre unge guider i Kyiv for noen år siden, kunne ikke vært stoltere over sin hovedstad.
I Norge begynte vi for bare noen uker siden å omtale byen som Kyiv, ikke Kiev, som er den russiske skrivemåten. Det var mange år etter at ukrainerne selv ba omverden om å bruke ukrainsk skrivemåte om deres byer. Språk har blitt løftet fram som en av konfliktene i landet. Russlands lederskap har ment at språkkamp er det samme som undertrykkelse av den russisktalende delen av befolkningen. Men stort sett alle i Ukraina snakker russisk, kan sine russiske klassikere, går på russiske balletter i sine vakre operahus. De har snakket samme språk som sitt broderfolk.
Jeg har aldri hørt noen ukrainere snakke om sine russiske naboer med avsky. Omtrent som svensker og nordmenn som kan se på hverandre med et litt skjevt smil – og karakterisere hverandre med lett sarkasme, men også med ømhet og vennskap.
Derfor ble også sjokket så enormt. Kunne det være sant at «fetteren» nå kom med missiler og bomber?
Traume-generasjon
De unge jeg møtte i Kyiv før dette gikk helt galt, hadde fremtidshåp. Det er knust nå. Etter hvert vil barna, ungdommene og studentene utgjøre «etterkrigsgenerasjonen» i Ukraina. Hva vil de ha med seg i bagasjen?
De hadde ikke særlig mye tro på sine politisk valgte ledere tidligere. De hadde stort sett skuffet. Løfter om å rydde opp i korrupsjon, var brutt. Nå har de fått en ledelse som mobiliserer og samler. Hvis Volodomyr Zelensky overlever de neste månedene, får landet en leder som vil kunne bli viktig også i en gjenreisning. Uansett vil han gå inn i historiebøkene som mannen som viste verden hva ukrainere er laget av.
Landet vil få en opprivende bearbeidelse rundt skyld, et rettsoppgjør og et moralsk oppgjør mellom de som var på riktig side – og de som valgte feil.
— Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør
Men som i vår etterkrigstid, vil dette bli krevende. Ikke bare skal ødelagte byer gjenoppbygges. Matlagre skal fylles. Økonomien skal komme på fote. Flere millioner vil ha direkte erfaringer med tap og traumer – enten etter drap og ødeleggelser eller etter flukt og ekstreme påkjenninger på grunn av den utrygge situasjonen de opplever. Landet vil også få en opprivende bearbeidelse rundt skyld, et rettsoppgjør og et moralsk oppgjør mellom de som var på riktig side – og de som valgte feil.
Ukrainske unge er skuffet over oss i Europa. De har følt seg sviktet. Vi har latt en russisk autokrat rane landet deres, forsyne seg med landområder over mange år og spre løgner og propaganda. Hvis EU – og andre land som nå har kommet på banen med økonomisk og militær støtte – forlater arenaen idet soldater har lagt ned våpnene (for det må vi våge å tro skal skje) – vil opplevelsen av svik bli total.
En annen etterkrigsgenerasjon
Jeg våger å håpe på at de som i dag mobiliserer til kamp for sitt land, også blir de som om så kort tid som mulig kan kalle seg «Ukrainas etterkrigsgenerasjon». Og jeg tror de vil stå mer samlet og ha mer kraft enn på lenge.
Men også Russland vil ha en etterkrigsgenerasjon. Det er mindre sannsynlig at de vil kunne se opp til en samlende leder som gir dem fremtidshåp.
