Det overrasket mange da LO-leder Peggy Hessen Følsvik valgte å bruke sin tale på åpningen av LO-kongressen mandag til å kreve at SV bør inn i Støre-regjeringen. Ikke minst fordi SV selv valgte å bryte forhandlingene på Hurdal. Lite har endret seg i den rene dynamikken mellom SV og regjeringspartnerne siden i høst.
[ LO-lederen: – SV må inn i regjering ]
Derfor lurer flere på hva som er bakgrunnen for LOs utspill. Var dette avtalt spill mellom regjeringspartiene, SV og LO? Var det starten på en snedig og godt forberedt plan som kan sikre en flertallsregjering i krisetid? Taler LO saken til et SV som angrer på at de ikke har fått ei hånd på rattet? Kanskje gjør Ukrainakrigen, EU-debatt og en ustabil verdenssituasjonen at alle de tre partiene innser at landet trenger en stabil flertallsregjering? Alt dette kunne vært mulige grunner til LOs utspill. Men forklaringen ligger et annet sted.
Et spørsmål LO bør stille seg er om de selv - over tid - har bidratt til å bygge ned frontene mellom de tre partiene? Eller om de tvert imot har bidratt til å bygge opp klima-avgrunnen dem imellom
— Berit Aalborg
SVs harde kritikk av regjeringen
Paradoksalt nok er en viktig driver bak LOs utspill en økende irritasjon over SVs rolle som opposisjonsparti. Det blir pekt på at SV i liten grad forsvarer regjeringens prosjekt. Tvert imot kommer SV med harde og kraftige spark til regjeringen som kjemper med flere og tunge kriser samtidig.
For selv om SV er med på flertallet som sikrer Jonas Gahr Støres regjering, har de flere ganger uttalt at regjeringen tar landet i feil retning. Et av eksemplene det pekes på, er SVs Kari Elisabeth Kaskis beske kritikk av regjeringens reviderte budsjett. Hun sa blant annet at budsjettet «tar oss i feil retning», «øker ulikhetene», «kutter i velferd» og «kutter til de fattigste».
Samme fortelling som Frp
I LO er det en tiltagende erkjennelse av at regjeringen trenger flere venner. Det blir pekt på at de som holder regjeringen ved makt må være villige til å ta en større del av ansvaret for regjeringens politikk.
I LO og resten av arbeiderbevegelsen er det flere som mener regjeringen tar landet i riktig retning, særlig i arbeidslivspolitikken. Dette til tross for svært krevende tider både nasjonalt og internasjonalt. I sin tale til LO-kongressen sa LO-lederen det slik: «Regjeringen har levert i sak etter sak, på klima, arbeidsliv og fordeling».
Derfor er frustrasjonen over SVs fortelling økende. I LO er frykten at dersom SV-fortellingen vinner gjennom, kan flertallet bak denne regjeringen forsvinne, slik en rekke meningsmålinger viser. Da kan Høyre og Solberg komme tilbake til makten ved neste valg.
Det blir også pekt på at SV i stor grad forteller den samme fortellingen som Frp gjør: Regjeringen greier ikke å sørge for de som trenger det alle mest. Det hadde vært akseptabelt for mange dersom SV hadde beskyldt regjeringen for å ikke gå langt nok. Men det er tyngre når SV beskylder regjeringen for å «gå i feil retning». I LO er det en frykt for den «tofrontskrigen» regjeringen blir utsatt for.
Reaksjonene fra partiene
Så er det verdt å peke på at reaksjonene på LOs utspill viser at dette ikke var godt nok forankret. Alt tyder på at Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre visste at LO-utspillet kom, og at SV også visste om det. Fra begge hold var det positive tilbakemeldinger. Det kan ikke overraske noen. Men særlig entusiastiske var ingen av dem. Sp, som lenge før valget satte ned foten for et regjeringssamarbeid med SV, hevder de ikke var orientert.
Det er lett å forstå LOs frustrasjon over SVs harde kritikk av en regjering de selv støtter. Men det store paradokset er at dersom LO virkelig ønsker SV inn i regjeringen, kan mandagens LO-utspill ha gjort et slikt samarbeid mindre sannsynlig. En langt klokere strategi fra LO ville vært å jobbe i det stille, eller i alle fall jobbe i det stille parallelt, slik LO-ledere som Gerd-Liv Valla tidligere gjorde.
LO må selv bære ansvar
Nå kan derimot LO-utspillet føre til hardere fronter mellom regjeringspartiene og SV. Lite tyder på at en allerede krevende forhandling om revidert budsjett blir bedre av at Sp blir stilt spørsmål som blottlegger deres motstand mot SV.
Et siste spørsmål LO bør stille seg er om de selv – over tid – har bidratt til å bygge ned frontene mellom de tre partiene? Eller om de tvert imot har bidratt til å bygge opp klima-avgrunnen dem imellom. Særlig ved å presse regjeringen i oljepolitikken i motsatt retning av SV. Trolig var dette en av grunnene til at SV opplevde å stå alene i forhandlingene på Hurdal.
Da er det ikke sikkert det finner klangbunn i SV når LO-lederen åpner kongressen med en tale der hun hevder at «Det er så lite som skiller oss. Det er så mye som forener. Og alle må ta ansvar».
[ Emil André Erstad: Eit heidersteikn at han blir opposisjonens hakkekylling ]
