«Fra pest, hunger og dyrtid, fri oss kjære Herre Gud», ba man i den gamle kirkebønnen. Man visste hvor ødeleggende dyrtid kunne være. Verst gikk det ut over de fattige, men også det vi kan kalle folk flest ble rammet. Dyrtid førte ofte til sosial uro og omveltninger. Derfor fryktet også den styrende eliten den.
Hvordan kan det at vi må betale mer i renter for lånene våre bidra til at det blir mindre dyrtid? Det er ikke uten videre lett å skjønne
— Erling Rimehaug
Nå heter det altså inflasjon når prisene stiger, og litt inflasjon regnes som bra. Men inflasjon som løper løpsk er en kraft som raserer samfunnsstrukturer. Den tar kvelertak på de fattigste, ødelegger de rikestes formuer, letter kårene for gjeldsslaver og åpner veien for nyskaping. Ofte omkalfatres også politisk makt. Derfor forsøker de styrende fortsatt å holde inflasjonen under kontroll.
Et forholdsvis ferskt eksempel, er inflasjonen i Russland etter Sovjetunionens fall. Da støvet hadde lagt seg etter dens herjinger, hadde russere flest mistet alt de eide, mens noen få rike satt igjen med det meste av samfunnets ressurser. Det banet veien for Putins Russland.
Blokade og statlige utgifter
Men hvordan kan det at vi må betale mer i renter for lånene våre bidra til at det blir mindre dyrtid? Det er ikke uten videre lett å skjønne. Dagens økonomiske system er da også innviklet. Derfor har jeg hatt hjelp av det jeg lærte da jeg studerte 1700-tallets økonomiske politikk i Norge. Da var sammenhengene enklere – men de grunnleggende prinsippene virket likevel på samme måte.
Inflasjonen under Napoleonskrigene forandret Norge. Store og etablerte handelshus gikk under, rike familier mistet sin status. Men samtidig oppsto det nye virksomheter som kom til å prege landet.
Det var mye som lignet på dagens situasjon. England hadde innført blokade av det europeiske kontinentet. Det førte til vareknapphet, stigende priser og direkte sult. Samtidig hadde staten store utgifter til å bygge opp forsvaret og til å avhjelpe noen av følgene av krisetidene. Staten finansierte ekstrautgiftene ved å trykke penger. Det var lett å se hvordan den økte pengemengden direkte førte til at verdien av pengene sank – altså inflasjon.
[ SV vil tviholde på valgløfter – mener Norge tåler litt inflasjon ]
Inflasjonsspiralen kommer i gang
I dag skyldes noe av prisstigningen at sanksjonene mot Russland og nedstengningene under pandemien har ført til knapphet på varer og råstoffer. Når det er vareknapphet, blir varene dyrere. Men prisstigningen nå skyldes også alle pengene staten pøste inn for å motvirke pandemien. Og noe at Norges Bank holdt renten så lav at det ble direkte lønnsomt å låne penger.
Nå har økonomien kommet i gang igjen, ikke minst takket være stor aktivitet i oljevirksomheten. Arbeidsledigheten har raskt forsvunnet. Konkurranse om arbeidskraften fører til høyere lønninger. Høyere levekostnader skaper også krav om mer lønn. Dermed har vi fått i gang en spiral hvor priser og lønninger driver hverandre opp.
Sentralbanksjefen skal redde oss
Det er farten i denne spiralen rentene skal bremse. Når det blir dyrere å låne, blir det satt i gang færre prosjekter, og dermed lettes presset på arbeidskraften. Når folk må betale mer renter, får de mindre penger til andre ting, og dermed synker den økonomiske aktiviteten.
Sentralbanksjefen får en slags rolle som riset bak speilet for politikere som har bevilget for mye penger og arbeidstakere som har krevd for mye lønn. Der vi før ba Gud redde oss fra dyrtid, håper vi nå sentralbanksjefen skal sørge for den riktige rentebalansen.
Virker det med økt rente?
Men det er grunn til å spørre om denne modellen er blitt for enkel for dagens virkelighet. De voldsomt økende prisene på strøm, bensin, mat og andre nødvendige vare skyldes strukturelle forhold ute i verden. Krig og konflikt, pandemi, klimaendringer og politikk for grønt skifte er drivkreftene her. Norske politikere har så godt som ingen innflytelse på det.
Det er heller ikke slik at nordmenn har økt forbruket så voldsomt i det siste. Det vi forbruker er blitt mye dyrere, og det vil trolig få oss til å redusere forbruket framover. Prisene vil uansett fortsette å stige så lenge verdenssituasjonen er som den er. Rentenivået i Norge har ingen påvirkning på det.
Stagflasjonen truer
Men økende rente sammen med økte levekostnader kan gjøre folk utrygge og forsiktige. Bedriftene blir forsiktigere med å satse. Dermed kan vi få stagnerende økonomi samtidig med at prisene fortsetter å stige og behovet for økte lønninger blir større. Stagflasjon het det på 1970-tallet, da både prisene og arbeidsledigheten økte.
Det er med andre ord slett ikke sikkert at renteøkninger vil ha den forventede effekten. Og renta som virkemiddel har altså en del uheldige bivirkninger. Men i dag virker det som dette er det eneste mottiltaket man har mot inflasjon.
Den gang Einar Gerhardsen styrte landet, la også myndighetene stor vekt på å holde inflasjonen under kontroll. Likevel holdt man fast på at renta skulle være fast og lav.
Einar Gerhardsen trengte ikke ty til renta
Man hadde andre virkemidler for å holde prisene nede: Sterk kontroll over lønnsdannelsen ved en disiplinert fagbevegelse. Priskontroll, regulerte boligpriser, faste priser på strøm, valutakontroll og rasjonering av luksusvarer var noen av virkemidlene. Så sent som i 1978 innførte Nordli-regjeringen pris- og lønnsstopp. Og ville man redusere kjøpekraft uten å ramme de med dårligst råd, økte man de progressive skattene.
Men i dag er slike virkemidler blitt politisk umulige. De strider mot den liberalistiske kapitalismen og globaliseringen som er blitt felles gods for så godt som alle politiske partier.
Dersom rentepolitikken mislykkes i å få inflasjonen under kontroll, kan det da tenkes at vi får et politisk skifte som åpner for helt nye virkemidler? Det vil i så fall ikke være første gang et inflasjonssjokk endrer samfunnet.
[ OECD nedjusterer forventningene til verdensøkonomien ]
