I Russlands angrep mot Ukraina, som har pågått helt siden 2014, inngår ikke bare blodige stridshandlinger, men også forsøk på å omskrive landets historie til egen fordel. Kristningen av Rus (Kyivriket) i året 988 blir til stadighet trukket inn i president Putins og patriark Kirills krigsretorikk. Hendelsen brukes som argument for at russerne og ukrainerne egentlig er ett og samme folk, med felles historie, kultur og tro. Ukraina har følgelig ingen rett til å vende seg mot EU og NATO, er budskapet.
Mottrekk fra Ukraina
Som et mottrekk mot den russiske historietolkningen vedtok det ukrainske parlamentet nylig å innføre en ny, nasjonal helligdag til ære for den ukrainske staten og dens stolte fortid. Datoen som ble valgt, 28. juli, sammenfaller med dødsdagen til storfyrst Vladimir (Volodymyr), som levde fra ca. 956 –1015. Gjennom dåpen sørget han for at Kyivriket ble integrert i den felleskristne europeiske sivilisasjonen, påpeker ukrainerne.
28. juli er fra gammelt av en viktig festdag i den ortodokse kirkekalenderen både i Ukraina og Russland, og foregår som en kombinert feiring av hellige Vladimir og dåpen av Rus. Datoens symbolkraft tilsvarer vår egen olsok, som tilfeldigvis er dagen etter. Vladimirs betydning for Ukrainas historie kan da også sammenliknes med Olav den helliges rolle i Norge, bortsett fra at han ikke kristnet Kyivriket med sverd, og selv sovnet inn på sotteseng. For sin innsats ble han av kirken hedret med tittelen «apostellik» etter sin død.
I krigen mellom Russland og Ukraina som begynte allerede i 2014 med anneksjonen av Krim, spiller historietolkning og minnepolitikk en avgjørende rolle.
— Caroline Serck-Hanssen
Prosesjoner i Kyivs gater
De senere årene har Vladimirs minnedag blitt markert med store kirkelige prosesjoner i Kyivs gater, som i 2018, da man feiret 1030-årsjubileet for kristningen av Rus. Daværende president Petro Porosjenko deltok i kjempeopptoget, som hadde et sterkt nasjonalt preg med flaggborger og hyllestropet «Slava Ukraini!» (Ære være Ukraina). Ettersom den ortodokse kirken i landet har vært sterkt splittet siden begynnelsen av 1990-tallet, blir det avholdt konkurrerende religiøse markeringer i dagene 27.–28. juli.
Et viktig, samlende symbol for de ortodokse i Kyiv er likevel det kjente Vladimir-monumentet på en høyde over Dnipro. Med et stort kors i hånden skuer den kappekledde fyrsten utover elven der kristningen begynte i form av massedåp på hans befaling. Den over fire meter høye bronsestatuen på sin ruvende sokkel ble avduket i 1853.
Men i 2016, midt under Russlands støtte til separatistenes krigføring i Donbass, fikk det gamle monumentet en iøynefallende rival midt i den russiske hovedstaden: En 16 meter høy Vladimir-statue ble reist et steinkast fra Kreml. Dermed kan minnesmerket samtidig tolkes som en hyllest til navnebroren Vladimir Vladimirovitsj Putin. Avdukingen fant sted 4. november, på den russiske «dagen for nasjonal enhet». Til stede var president Putin og patriark Kirill, også han med døpenavnet Vladimir.
Framstilt som russisk grunnlegger
I sine taler unnlot begge påfallende nok å nevne Kyiv. Derimot hyllet Putin storfyrst Vladimir for å være den russiske statens åndelige grunnlegger, som hadde «skapt grunnlaget for en sterk, enhetlig, sentralisert stat, som resulterte i at innbyrdes ulike folk, språk, kulturer og religioner ble forent i en stor familie.»
Med andre ord: Presidenten opphøyde Vladimir til det russiske imperiets forfader.
Patriark Kirill fulgte opp i samme spor med en tale som tydelig reflekterte ideologien bak begrepet russkij mir (den russiske verden). Han tolket Vladimir-statuen som «et symbol på enheten mellom alle folkeslagene for hvem han var en far, og dette er folkene i det historiske Rus, som nå bor innenfor grensene av mange stater. Et minnesmerke over en far kan finnes over alt hvor barna hans bor, det er ingen selvmotsigelse i dette. Men det er ille, dersom barna glemmer at de har én far.»
Kirills ord var samtidig et mottrekk mot de kritiske røstene som påpekte at monumentet ikke hadde noe ved Kreml å gjøre. Byen Moskva ble nemlig først grunnlagt i 1147, over hundre år etter Vladimirs død.
Historiefortelling og minnepolitikk
En detalj flere bet seg merke til, var at den nye versjonen av Vladimir i tillegg til korset holdt et langt sverd. Dette krigerske attributtet mangler hos statuen i Kyiv. Med sverdet fremstår kristningsfyrsten mer i tråd med Putins militaristiske og imperialistiske idealer. I talene ble da også fyrst Vladimir hyllet for at han samlet og forsvarte Rus – forløperen til dagens Russland, Ukraina og Hviterussland – og voktet rikets ortodokse tro og moralske verdier.
I krigen mellom Russland og Ukraina som begynte allerede i 2014 med anneksjonen av Krim, spiller historietolkning og minnepolitikk en avgjørende rolle. Rivaliseringen om «eierskapet» til kristningsfyrsten Vladimir og dåpen av Rus i 988 er et særlig tydelig eksempel på dette.
