De siste månedene har en ny type innhold nådd min Facebook-sfære: Det handler om sparing. Enten er det mediesaker om økonomi-påvirkere og folk som sparer til tidligpensjon, hytte eller friår, eller så er det banker som gir råd om hvordan vi kan få en viss sum penger til overs hver måned. Siden jeg er en pliktoppfyllende streber, er min første impuls når jeg leser slike saker at jeg selv straks bør komme i gang med å spare mer.
Hvis jeg da ikke får tenkt meg om.
Det er ikke tilfeldig at spare-stoff har blitt hett: Fattigdommen øker i Norge. Prisen på strøm og mat går opp, renta stiger, og lønninger og ytelser står mer eller mindre stille. Hver krone rekker kortere enn i fjor og året før, og mange befinner seg nærmere grensen for hva de kan takle enn noensinne. Ja, mange er langt over og må be om hjelp fra ideelle aktører.
[ Forskjellene mellom folk vil øke ]
Absurde råd
En håndsrekning fra banker og råd fra fornuftige økonomi-påvirkere er vel da på sin plass? For noen, kanskje. Men la oss se på hvilke råd vi helt konkret får: Nettavisen forteller at vi kan spare 7 000 kroner i året ved å la være å kjøpe så mye kaffe latte. NRK rapporterer om et par som har kjøpt en ekstra leilighet som de leier ut, og slik betaler huslånet seg selv. Silje Sandmæl i DNB ber oss kutte ut noen av strømme-abonnementene våre.
For dem som faktisk sliter med økonomien, er slike råd ganske absurde. Å kjøpe en kaffe på kafé er utenkelig for dem som lever på minstesatsene, når de kan få to pakker havregryn til samme pris. Å eie ikke bare én, men to boliger, ligger milevidt utenfor rekkevidden til trygdemottakere. Å kutte strømmeabonnementer? Jo takk, dersom man faktisk har dem, og ikke har solgt tv-en. I kommentarfeltene under spare-sakene forteller ofte fattige mennesker om en virkelighet som virker langt unna forbrukerøkonomenes synsfelt.
Rådene er nemlig ikke laget for dem som faktisk har lite penger. Er du flyktning og har 70 kroner dagen til mat, kan ingen sparetips hjelpe. Det er for lite penger, uansett hvordan du disponerer dem. Hverdagens armod forsvinner ikke ved personlig oppfinnsomhet, men er et strukturelt problem som krever politiske løsninger.
Når vi etterhvert har blitt så gode til å disiplinere matinntaket, treninga, klesskapet og karrieren, bør vi ikke også gyve løs på pengene?
— Åste Dokka
Eksistensielle brettekanter
Spare-journalistikken er med andre ord ikke rettet inn mot de reelt fattige. Hva vil den da? Jo, den gir råd til sånne som meg. Som har fast jobb, tak over hodet, orden på regningene og den tilrådde bufferen i banken. For det er middelklassen som kan spare, og rådene er også tilpasset vår virkelighet: Si opp aviser du ikke leser, bytt forsikring, betal ned dyre lån, selg «den ene bilen» og dropp utenlandsferien. (Mange takk, men jeg har kalkulator selv.)
Sparemisjonen appellerer til en sterk pietistisk-kapitalistisk nerve i folket. Når vi etter hvert har blitt så gode til å disiplinere matinntaket, treninga, klesskapet og karrieren, bør vi ikke også gyve løs på pengene? Jo, selvsagt! Nevroser kan gro over alt, og manien etter renhet og eksistensielle brettekanter kjenner ingen grenser for de magre misjonærene med intenst blikk.
Denne sparinga handler altså ikke om å lette en trang økonomi, den handler om å dempe angsten. Vi mennesker lever med et uavklart, men intenst behov for å sikre oss gjennom å mestre og kontrollere alle tenkelige faktorer i livet. Et utslag kan være å sette penger i banken for å vite at man er økonomisk rustet for enhver situasjon. Det er bare leit at det ikke er mulig.
Kutt hverdagsgledene!
Men la oss nå si at man gjennom et år setter av 3.000 kroner i måneden, gjennom å kutte i hverdagsgledene. Man kan for eksempel la være å kjøpe seg en is, droppe et vennebesøk som krever togbillett, eller stå over den gode osten til fredagen. På nyttårsaften kan du skåle i et glass vann for gevinsten av en konto med 36.000 kroner. Men hva skal du med dem? Hva er egentlig 36.000 kroner verdt for en middelklassefamilie?
Så lenge vi har inflasjon er det faktisk direkte dumt å ha penger i banken, de er verdt mindre for hver måned som går
— Åste Dokka
Svaret er provoserende for fattige og deprimerende for passe velstående: 36.000 kroner er nemlig svært lite. Du får ingen hytte for dem, ingen ekstra leilighet eller mulighet for å hjelpe barna inn på boligmarkedet. Rentene er ubetydelige. Ja, så lenge vi har inflasjon er det faktisk direkte dumt å ha penger i banken, de er verdt mindre for hver måned som går. Og hvis aversjonen mot å bruke penger virkelig har satt seg i sjelen, føler du heller ikke at det er rett å reise på ferie for summen.
Når pengene ikke kan brukes, er det neste steget i dramaturgien dermed å investere. Statiske penger er nesten verdiløse, og banken tilbyr oss gavmildt sine spareprodukter for å sette pengene i sving. Har du det lange løp i tankene, vil det si aksjefond. Aksjefondene kan friste med høyere avkastning enn sparekonto, men mot høyere risiko. Og når du har skjønt at de 36.000 praktisk talt er verdiløse, er risikoen ikke vanskelig å ta.
Ingerid Sletten av Sillejord
Problemet er imidlertid ikke løst. For er du heldig, har du om noen år dobbelt så mye penger som heller ikke er verdt så mye. Når skal du bruke dem? Til hva? Det er dustete nok å være fanget i denne karusellen. Men det som er langt verre er det virkelig store perspektivet: Dersom du dør før du har planlagt, er du egentlig fornøyd med disponeringene dine? Har du forvaltet ditt pund til det beste?
Det er et privilegium å kunne sløse, men det blir ikke bedre av at du setter pengene i fond heller enn i gleder
— Åste Dokka
Ingerid Sletten av Sillejord hadde verken sølv eller gull, forteller Bjørnstjerne Bjørnson. Men på kistebunnen sparte hun det beste hun hadde, en liten lue av ull. Hun sparer den til hun skal stå brud, men når det aldri skjer, får hun ikke brukt den. Når hun til sist vil hente skatten opp for å kunne glede seg over den i sin alderdom, er den møllspist til siste tråd. Skatten hennes fikk aldri skinne.
Alternativet til å spare er å bruke penger. Det er et privilegium å kunne sløse, men det renses ikke moralsk av at du setter pengene i fond heller enn i gleder. Å bruke penger trenger for øvrig ikke bli noen miljøforstyrrende forbruksfest, for man kan sløse klimanøytralt. For 36.000 kroner kan du få 1.000 kafébesøk, eller 500 hvis du tar med deg en mindre bemidlet venn og spanderer på henne. Du kan gi bort alle pengene. Kanskje enda bedre: Du kan jobbe mindre, tjene mindre, og slik bruke pengene på å kjøpe det mest verdifulle av alt: Din egen tid. Eller sagt på en annen måte, livet ditt.
