«Det er ikke nok å være ung», er et utsagn jeg stadig hører.
Det er selvsagt helt sant. Det er ikke nok å være ung, akkurat som det ikke er nok å ha årelang erfaring. Aldersdiskriminering i arbeids- og organisasjonslivet foregår både blant unge og eldre. I kirkelige sammenhenger kan det likevel virke som det særlig er de yngre generasjonene det går hardest utover.
Kirkemøtedelegatene Therese Egebakken og Thomas Raadin Iversen sto forrige uke frem i avisa Dagen og fortalte at de opplever å bli utsatt for hersketeknikker og nedlatende oppførsel under Kirkemøtet.
De frykter at det de opplever skal gjøre at enda færre unge engasjerer seg i kirkepolitikken. En andel som allerede er synkende.
Hersketeknikker og nedlatende oppførsel overfor unge mennesker er dessverre et velkjent fenomen. Ungdomspolitikere har rapportert om problematikken i flere år.
Få unge mennesker
At kirka sliter med det samme burde egentlig ikke komme som noen stor overraskelse. Gjennomsnittsalderen for en ansatt i Den norske kirke er 51 år. Det er ingen hemmelighet at kirka sliter med å rekruttere unge mennesker til kirkelige stillinger, menighetsråd og bispedømmeråd.
Veldig mange av dem som uttaler seg om kirkepolitiske spørsmål i offentligheten har enten lang fartstid i kirka eller en imponerende teologisk CV. Det er vel og bra på mange vis. Det er klart det først og fremst er relevant å høre fra folk som har greie på det de uttaler seg om – og som gjerne kan mer enn en selv kan.
Samtidig hersker det en ganske snever forståelse av hvem det er som har greie på ting i flere kirkepolitiske spørsmål. Det er vanskelig å mene noe om for eksempel kirkelig organisering uten å ha satt seg inn i hver minste millimeter av hva sakskomplekset handler om.
Når terskelen for unge for å gå opp på talerstolen på Kirkemøtet blir høy, mens terskelen for de eldre og erfarne til å komme med negative tilbakemeldinger er lav, skaper det en uheldig skjevhet som kan bli vanskelig å rette opp.
[ Ny innstilling om kyrkjeleg organisering: Klart fleirtal ]
Et internasjonalt problem
«Generasjonskløften i makt, innflytelse og tillit utgjør en av vår tids største utfordringer», uttalte FNs ungdomsutsending Jayathma Wickramanayake tidligere i år.
Nye tall fra FN viser at selv om nesten halvparten av verdens befolkning er under 30 år, utgjør de kun 2,6 prosent av verdens parlamentarikere. Derfor har FN satt i gang en verdensomspennende kampanje for å få flere unge stemmer på banen og gjøre dem trygge i det offentlige rom.
Problemet er med andre ord ikke eksklusivt for Den norske kirke.
Likevel er det påfallende at jeg, som kom inn som en relativt ung leder i mediebransjen, så å si aldri har opplevd at alderen min er blitt påpekt i andre bransjesammenhenger enn den kirkelige. Tvert imot, har det ofte blitt fremhevet som noe positivt ved andre anledninger, for eksempel i mediebransjen.
Det er vanskelig å mene noe om for eksempel kirkelig organisering uten å ha satt seg inn i hver minste millimeter av hva sakskomplekset handler om
— Elise Kruse, religions- og featureredaktør
Prestedatter – så redaktør
Jeg var 24 år første gang jeg var på Kirkemøtet. Jeg var vikar på religionsavdelinga i Vårt Land, og syntes det var både skummelt og stas å få tillit til å dra på noe sånn.
Nå er jeg 30 år, religionsredaktør og er på mitt femte kirkemøte. Det er med andre ord ikke like skummelt som i 2018, men likevel blir jeg ikke helt kvitt følelsen av å måtte bevise overfor kirkefolket at jeg fortjener å være her – i den rollen jeg innehar. Noe som jo er helt idiotisk, for det er så å si ingen her som vet hva som skal til for å gjøre den jobben jeg gjør.
I løpet av den perioden jeg har vært religionsredaktør i Vårt Land har jeg stadig vekk blitt minnet på enten at jeg er veldig ung, at jeg mangler teologiutdanning, at jeg ikke har jobbet så lenge i Vårt Land eller – en artig gjenganger – at jeg er datteren til faren min og dermed prestedatter. Som om det sistnevnte unnskylder at jeg kunne havne i en slik posisjon så tidlig i karrieren.
Selv om det tidvis har irritert meg, har jeg stort sett tenkt at det er sånn man må regne med – at det ikke er vondt ment.
Etter fem år på Kirkemøtet er jeg ikke helt kvitt følelsen av å måtte bevise overfor kirkefolket at jeg fortjener å være her – i den rollen jeg innehar
— Elise Kruse, religions- og featureredaktør
Generasjonskløft og folkeskikk
Jeg tror fortsatt ikke det er vondt ment. Men jeg tror det er en utfordring at enkelte engasjerte kirkefolk synes det kan være vanskelig å vite hvordan de skal oppføre seg overfor yngre mennesker. At det er uvant for dem at noen under 40 år interesserer seg for det de interesserer seg for – sånn som kirkelig organisering, teologiske debatter og liturgiske ledd.
Og det helt uten en teologiutdanning!
Det Egebakken og Iversen forteller om er derimot vanskeligere å forsvare med en generasjonskløft. En del av det de beskriver høres rett og slett ut som at noen kirkemøtedelegater må lære seg folkeskikk. At man må formane det til en gjeng godt voksne mennesker er selvsagt litt pinlig, men alle skal ha muligheten til å kunne skjerpe seg – selv i høy alder.
[ Etterlyser kompetanse på kristen tro i norske mediers omtale av dronningens begravelse ]
Et håp for framtida
Og kanskje så man et lite tegn til at Kirkemøtet hadde tatt innover seg alvoret da et flertall stemte for å ta inn Iversens forslag i saken om kirkelig valgreglement på lørdag. Da fikk han nemlig gjennomslag for et krav om at listeforslag ved valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet skal inneholde minst 20 prosent kandidater som er under 30 år.
I beste fall, dersom forslaget står seg, kan det føre til at flere unge engasjerer seg i framtidas kirke, og at det blir stadig vanligere at flere generasjoner møtes og diskuterer kirkefaglige spørsmål – slik at de sammen blir klokere.
Det ville kledd Den norske kirke.
[ Brunstad Christian Church kan ekskludere medlemmer med homofil partner ]
