Liv Riiser døde tirsdag, 76 år gammel, etter lengre tids sykdom. I tre tiår satte hun sitt tydelige, personlige stempel på skrivekunsten hun utfoldet i Vårt Lands spalter.
Familien bekrefter selv dødsfallet onsdag kveld.
«Et interessant langskudd», sa en tidligere redaktør da han hørte om ansettelsen av Liv en vårdag i 1984.
Hun ble ansatt uten journalistisk erfaring, med bakgrunn som lærer, skrivekløe, stort samfunns- og kirkeengasjement og bred kulturell kapital.
Liv har selv fortalt: – Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Jeg kunne ikke skrive på maskin, og visste ikke hva en desk var, men jeg visste at jeg ville skrive. Og så visste jeg om Vårt Land. Far hadde vært redaktør, og avisen hadde alltid vært en del av min verden.
«La henne ikke ta telefonen»
Om første dag på jobben har hun sagt: – Jeg fikk utdelt et kontor, og beskjed om å gjøre et bakside-intervju med pianisten Eva Knardahl. «Kjære Gud, la henne ikke ta telefonen». Jeg ble bønnhørt. Hun tok ikke telefonen.
I starten var Liv Riiser allroundjournalist og forsøksvis nyhetsjeger. Men hun selv og lederne i redaksjonen forsto snart at dette ikke var hennes force. Raskt ble det til at hun gjorde portrettintervjuer, skrev featurestoff, petiter og kommentarer. Og i de senere år også mange anmeldelser av teaterforestillinger og bøker.
Langskuddet ved ansettelsen ble et lykketreff. Liv ble en sterk stemme i Vårt Land, og en skribent som mange av leserne lot seg berøre, begeistre, inspirere og noen ganger irritere seg av.
Lommekjent
Hun var lommekjent i norsk, luthersk kristelighet. Hun hadde kunnskap om de ulike retningene, tradisjonene og konfliktlinjene. Hun hadde selv bakgrunn fra blant annet lavkirkelig indremisjon i Indre Østfold, global misjon i Stavanger, kristenradikalt ungdomsopprør i studentår i Oslo og USA, folkekirkelig menighetsliv i Nord-Norge – og hele tiden et kulturåpent sinn for alt og alle.
Liv hadde innsikt, respekt og forståelse for mangfoldet, og mislikte samtidig det «politisk korrekte» – ikke minst i kirkepolitikken. Hennes egne kommentarer og innspill var ofte uforutsigbare og dypt personlige. Utgangspunktet var gjerne egne hverdagsopplevelser og møter med mennesker. Hun kombinerte i journalistikken det prinsipielle og intellektuelle med en folkelig, lett tilgjengelig språkføring.
I Livs livsløp, og også årene i Vårt Land, var hun i flere runder rammet av alvorlig sykdom. I lengre perioder var hun sykemeldt. Liv har selv snakket og skrevet om «Den Store, Tunge og Lange depresjonen» som «jeg aldri trodde jeg skulle komme ut av».
Men Liv ville tilbake, også til Vårt Land, og det klarte hun. Og avisen ville svært gjerne ha henne tilbake.
Dybde og klokskap
Livs egne, dyrekjøpte livserfaringer og krevende utfordringer har gitt dybde og klokskap også for hennes skrivekunst.
Gleden over å formidle og skrive har hun delt med storfamilien. Faren, Sigvart Riiser, var predikant og skribent i Indremisjonsselskapet. Han var altså også konstituert redaktør i Vårt Land i 1968, og kjent som døråpneren for kristenradikalere som ønsket spalteplass i den kristne dagsavisen.
En av dem var den unge teologistudenten Geir Gundersen, som banket på døra for å gi redaktør Riiser en tekst om Nato og den tredje verden. Ikke så lenge etterpå giftet Liv seg med Geir.
Skrivegleden har også deres barn og svigerbarn arvet, senest eldstesønnen Trygve Riiser Gundersen med sin bejublede Hans Nielsen Hauge-bok.
Familiekretsen og kristentroen har vært bunnplanken i Liv Riisers liv. Også i de senere års strevsomme liv med helseplager, og til sist en aggressiv kreftsykdom og hjerneblødning, har det tette samlivet gitt livsinnhold og livsglede.
Nå har Liv lagt ned pennen for siste gang.