Trygve Riiser Gundersens bok om Haugianerne er mitt litterære følge i disse dager. Et imponerende stykke arbeid, der historien skildres så levende at det kjennes som å være midt i den – den gangen det var slik at «hele verden var kristen», og den store snakkisen var hvem som sto i vekkelse hvor. Vel 200 år seinere er virkeligheten en annen. Samfunnet er sekularisert. De kristne er redusert til en sær liten flokk, og troen er noe det kan være taktisk å ligge lavt med når man søker jobb eller vil markere seg som influenser.
Spor i sjelen om kirkedag
Bare i tida mellom mine foreldres generasjon og min egen generasjon har det skjedd store endringer. Pappa går til kirka uansett hvem som har gudstjeneste. På kirkevei har han sin egen salmebok i lommen. Også den siste utgaven av salmeboka har rukket å bli godt slitt. Noe i meg ønsker å ha det slik. At gudstjenesten, og fellesskapet omkring den, skal være et pulsslag i livet mitt. At det skal være underordnet hvem som leder gudstjenesten og kvaliteten på orgelmusikken. Jeg er glad i kirka, men det er mer av en ulykkelig kjærlighet. Jeg uteblir ofte fra gudstjenesten, men har, om ikke annet, et spor i sjelen som sier at søndag egentlig er kirkedag.
På samme vis som ikke alle skal lese bibelen, som han sa, den nye biskop Bonden i Hamar, skal vel ikke alle gå i kirken heller. Jeg tenker nok slik.
— Aud Irene Svartvasmo, gjestekommentator
Jeg kjenner en sorg over denne utviklingen, og lurer på hvor kirka og samfunnet av oss troende er på vei. Ender kirka som den triste bakeren i Inger Hagerups barnedikt «Det bor en gammel baker»? Han bor på en bitte liten øy, har ingen glede av det han produserer lenger, og ingen stopper for å kjøpe bakverkene hans. Til slutt dør han, midt i en haug wienerbrød. En nedslående fortelling om en som egentlig hadde noe godt å by på, i alle fall til dem som liker brød og kaker, men som ikke nådde ut med det. Vil også kirka til slutt avgå en stille død? Eller vil den oppstå som noe nytt vi ikke helt ser konturene av ennå? Kanskje er det dumt å ta sorgene på forskudd.
[ Livskriser førte brødrene Nordbø sammen igjen ]
Det er ikke slik at kirka holder på å dø for øynene våre, her og nå, midt i en haug av ord og sakramenter. Fortsatt er det mange som søker kirken i forbindelse med livets overganger. Fortsatt finnes trofaste flokker som samles på søndager. Men det er strutseaktig ikke å se tendensen: Gudstjenestesøkningen er fallende, det samme er søkningen til tradisjonelle kasualia som dåp, konfirmasjon, vigsler, gravferder.
Surdeigskampanje
Tilbake til mitt eget mikrokosmos: Som yngre var jeg alltid i kirken. Barna mine vokste opp i kirkerommet, bokstavelig talt. Likevel går de aldri i kirken som voksne. Om det da ikke er noe spesielt de skal der, som å døpe barna sine, eller gifte seg. Er det den gamle bakeren som ikke klarer å gjøre seg relevant? Jeg synes ofte at diskusjonene om å gjøre kirka relevant er temmelig ørkesløse, og forsøkene bare passelig vellykket. Litt sånn: Ok, kjøper dere wienerbrødene hvis jeg fikser et annet fyll? Eller lager fletteloff i stedet for formloff? Eller – surdeig! Vi kjører surdeigskampanje (pun intended). Da stopper dere vel opp?! Da kommer dere vel inn og blir hekta på mer? Viljen er stor, kanskje for stor, til å legge til rette med tanke på tid, sted, innhold og stil, uten at det gir særlig resultater.
[ Fire feltprester forteller om varsling i Forsvaret ]
En boktittel fra noen år tilbake rinner meg i hu: «Han er faktisk ikke interessert». Jeg har ikke lest boka, men vet at den handler om kjærlighetslivet, og som tittelen antyder – om å slutte med tolkningene mange av oss driver med når vi ikke får begeistret respons fra den vi er forelsket i. Er det dette vi bør ta inn over oss også når det kommer til kirkelivet? At folk flest faktisk ikke er interessert i det vi inviterer inn til? At mennesker ikke har behov for kirka i livet sitt? Ikke opplever at de mangler noe som kirkas wienerbrød, les: ord og sakramenter, kunne bøte på? Det er en trist, men ganske sannsynlig tanke. Og, så klart, et uttrykk for sekulariseringen.
Ikke for alle
Hva gjør det med strategiene våre om vi tar inn over oss at folk flest ikke er interessert? For dersom interessen mangler, og det heller ikke oppleves som at noe mangler i livet, er det vel som å selge sand i Sahara? På samme vis som ikke alle skal lese bibelen, som han sa, den nye biskop Bonden i Hamar, skal vel ikke alle gå i kirken heller. Jeg tenker nok slik. Men hva om ingen lenger gjør det? Da griper jeg til Paulus: « … hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? …»
Slik jeg møter troen på sykehuset uttrykkes den i liten grad gjennom tradisjonell trospraksis, men den finnes. Den kommer til uttrykk slik den gjør det i evangeliene.
— Aud Irene Svartvasmo, gjestekommentator
Enn så lenge gir ikke kirkesøkningen noe godt bilde av nivået på tro i befolkningen. Slik jeg møter troen på sykehuset uttrykkes den i liten grad gjennom tradisjonell trospraksis, men den finnes. Den kommer til uttrykk slik den gjør det i evangeliene. Som i fortellingen om den blødningsplagede kvinnen som griper tak i kappen til Jesus, og den blinde som roper fra veikanten. Der anerkjennes dette som tro god nok: «Din tro har frelst deg», sier Jesus, uten annen trosbekjennelse enn en henvendelse, født ut av nød. Men på et tidspunkt kan også dette komme til å dø ut. Om det da ikke oppstår noe helt nytt.
[ Dette sier tidligere biskop i Bjørgvin om nyvalgte Jepsen ]
Noe vi kanskje ikke engang kan forestille oss. Som da kvinnene, en tidlig morgen, fant graven tom?
