Sist uke ble 32 000 underskrifter overlevert til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. De protester mot regjeringens kutt i tilskudd til de private skolene. Innen de neste fem årene vil endringene i tilskuddsordningene bety en halv milliard mindre i årlig tilskudd til disse skolene. Skoleledere, organisasjoner og eiere sier at dette vil føre til nedleggelser. Finansiering av private skoler er et bidrag til mangfold og frihet. Derfor er de siste ukenes protest mot finansieringskutt mye mer enn et spørsmål om penger. Det er et spørsmål om borgernes rett til å velge selv.
Det konforme Norge
Norge skårer i verdenstoppen på konformitet og sosial kontroll. Det er mange historiske årsaker til det. Vi har vært i union med andre Danmark og Sverige i hundrevis av år, og har kort nasjonal historie. Vi har karrig jordbruksland rent økologisk. Vi har Janteloven som sier vi ikke skal tro vi er noe. Vi bør helst være et resultat av det kollektive, herunder skole og helsevesen, og ikke skille oss ut. Etter andre verdenskrig hadde vi en sterk ensrettet politikk og ideologi for å bygge landet. Redaktør Frøy Gulbrandsen i Bergens Tidende skrev på lederplass, «Småbarnsforeldre blir lettet når barna velger fotball, og ikke en annen idrett, for da slipper de å skille seg ut.»
Det er nærliggende å tenke at mindretallet som markerer seg i friskolesaken ikke har noe problem med å skille seg ut. Hver enkelt person og hver enkelt forelder må ha lov til å handle i tråd med egen overbevisning. Foreldreretten gir rett til å beskytte sine barn mot statens ensretting og livssynspåvirkning, blant annet gjennom frihet til å velge hvilken opplæring barna deres skal få. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 26-3 sier: Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få. Utdanningsfrihet er forankret i Konvensjonen om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle Rettigheter, artikkel 13-3.
Denne gangen er det 1-10 skolene som rammes, andre ganger er det andre. Summen kan ikke tolkes annerledes enn at dette er tiltak som skal begrense friskolene i Norge.
Foreldreretten
Her er kan vi lese om retten til å velge en annen skole enn den offentlige når man er overbevist om at det er det beste for sitt barn – særlig dersom dette er knyttet til familiens religiøse eller moralsk overbevisning: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav tilundervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»
For at både foreldreretten og utdanningsfriheten skal være reell må tilbudet finansieres. Om ikke tilstrekkelig finansering er tilgjengelig, så gjelder disse menneskerettighetene bare dem som har personlige økonomiske ressurser. Derfor sikret Europaparlamentet i sin erklæring om utdanningsfrihet allerede i 1984, at alle EU-land var forpliktet til å finansiere friskoler.
Nå er vi ikke medlem av EU, men vi er gode på å følge regler og til å nå opp på FN sine indekser. Men ikke i denne sektoren. Historien så langt viser at friskoler er grunnleggende underfinansiert, blant annet gjennom at de ikke får reelle tilskudd til skolebygg og investeringer. Allerede for syv år siden kom Norge på 23. plass i den FN-bestilte Utdanningsfrihetsindeksen- bak land som Chile, Polen, Georgia, Slovenia og Guatemala.
[ «Foreldreretten i løse luften» ]
Hevder sin rett til å bestemme
For dem som leverte sine underskrifter til Kunnskapsminsteren er det altså disse faktiske forhold som er bakteppe. Man hevder sin rett til å bestemme selv, og peker på det ansvaret som det offentlige har for å understøtte dette valget. Mange har sett seg trøtt på det språket som definerer den offentlige skolen som «fellesskolen» og dermed plasserer dem som velger annerledes på utsiden av fellesskapet. I tillegg har den forrige Kunnskapsministeren provosert mange kristne skoler med skrekkfortellinger om «homogene elevgrupper, uten meningsmangfold som skaper motsetninger i samfunnet.»
Dette er en uriktig fremstilling, og regjeringen trenger ikke gå lengre enn å se på høringssvarene publisert på egen nettside knyttet til siste runden med endringer i privatskoleloven. Der er det utallige fortellinger fra barn og ungdommer, med ulik livssynsbakgrunn, om hvordan friskoler nettopp har vært plasser der de har blitt inkludert, fått være seg selv og fått blitt verdsatt for den de er – ofte i kontrast til hvordan de har opplevd hverdagen i offentlig skole.
Ikke rom for mangfold
Den foreslåtte tilskuddsmodellen som nå foreligger, er et tydelig brudd med tidligere politikk og vil ha dramatiske konsekvenser for friskolene. Denne gangen er det 1-10 skolene som rammes, andre ganger er det andre. Summen kan ikke tolkes annerledes enn at dette er tiltak som skal begrense friskolene i Norge. For det engasjerte mindretallet i friskolesektoren står dette om mer enn pengene. Det står om fremtiden for dem som har lyst å bestemme selv, med solid støtte i foreldreretten og retten til utdanningsfrihet. Spørsmålet er bare om den politikken som nå føres er så ideologisk forankret at dem som nå protesterer ikke blir hørt i sine rettmessige innvendinger.
En politikk som ikke gir rom for mangfold i skole og utdanning hører ikke hjemme i et åpent liberalt samfunn.
