Som en del av kirkens nødvendige arbeid med likeverd, inkludering og mangfold, pågår det et obligatorisk kurs for alle kirkens ansatte med tittelen Kirken skaper trygge rom. Kurs for økt kompetanse i møte med LHBT+-personer i kirken. Kurset skal sikre trygge rom for alle i kirken, særlig minoriteter, og gjøre kirken til en bedre arbeidsgiver for alle.
Kursmaterialet er utarbeidet av kirkens eget LHBT-utvalg, og utvalgets leder, Kristine Sandmæl, sier i et intervju med VL at dette er «et ganske rettfram opplæringskurs», som ikke sikter på å få noen til å endre syn om LHBT+ Dette sa hun etter at Frimodig kirke i sommer oppfordret til boikott av kurset fordi det av noen deltakere ble opplevd som altfor ensidig.
I teksten som ledsager bildene som vises i kurset står det: «Kjønnsidentitet dreier seg om hvilket kjønn en person ser seg selv som. En person som har samme identitet som sitt opprinnelige biologiske kjønn, kaller vi cis-person. En del mennesker opplever at det kjønnet de er tildelt ved fødsel, ikke stemmer overens med det kjønnet de kjenner seg som og identifiserer seg med. Det er vanlig å gi disse menneskene betegnelsen transperson. Det finnes flere kjønnsidentiteter enn cis og trans.»
Når det biologiske kjønnet taper for erklært kjønn, da er det først og fremst kvinner som taper.
En normativ tekst
Teksten fremtrer som nøytral, men lest i en videre kontekst er den faktisk normativ. Den inngår i en bevegelse som har vunnet fram med å erklære en subjektiv opplevelse som «kjønnsidentitet». Denne subjektivt opplevde kjønnsidentiteten tas i kursmaterialet som en gitt og gyldig realitet med krav på anerkjennelse, mens biologisk kjønn omtales som «tildelt ved fødsel», og dermed faktisk som mer vilkårlig og usikkert.
Det er ikke kontroversielt å anerkjenne opplevelsen av en alternativ kjønnsidentitet som reell for dem som har den, og å oppfordre alle til å møte dem med åpenhet, inkludering og respekt. Her kan kurset gi viktig hjelp og bevisstgjøring.
Det er derimot kontroversielt at dette kurset så tydelig tar stilling inn i en større samtale. Den handler om hvorvidt en subjektiv opplevelse, nå kalt kjønnsidentitet, også skal sees som en objektiv realitet som trumfer biologisk reproduktivt kjønn i språket, jussen, helsevesenet og samfunnet ellers. Dette dreier seg for eksempel om hva som undervises om kjønn i skolen, og om hvordan helsevesenet skal møte ungdom med kjønnsdysfori.
Biologisk kjønn taper
Et særlig problem oppstår når noen på basis av en erklært kjønnsidentitet utfordrer andres livsrom og rettigheter. Et eksempel på dette siste er hvordan kursmaterialet omtaler skilting av toaletter: «Ikke-binære personer har en utfordring med dette da det finnes fordommer i forhold til om f.eks. transkvinner skal bruke dametoalettet eller ikke. Mange velger derfor å gå på HC-toalettet for å unngå trakassering.»
Er dette et «ganske rettfram opplæringskurs»? Her får altså kvinner vite at det er «fordommer» hvis de protesterer mot at transkvinner, som biologisk sett er menn, kommer inn i deres toaletter. En slik protest settes i sammenheng med et begrep som «trakassering».
Jeg har nettopp lest boka Kjønnstru: Kampen om røynda av Anne Kalvig. Den gir viktig og grundig dokumentasjon inn i historien og ideologien rundt diskusjonen om kjønn og kjønnsidentitet, og anbefales herved. Et hovedpoeng for Kalvig er at kvinner, basert på biologisk kjønn, har kjempet seg til rettigheter i samfunns- og arbeidsliv, og det er som biologisk kjønn de trenger rettigheter og vern nettopp i form av trygge rom (jf. kursets tittel) mot menns overlegne fysiske styrke og mulige overgrep. Det er videre ifølge Kalvig et åpenbart brudd med kvinners kjønnsbaserte rettigheter at en mann, som erklærer seg å være kvinne, får delta i idrett i kvinneklassen eller sone i kvinnefengsel. Når det biologiske kjønnet taper for erklært kjønn, da er det først og fremst kvinner som taper.
Jeg tror det ligger noe dypere i denne tematikken enn bare spørsmålet om anerkjennelse og rettigheter.
Handler om noe større?
Kursmateriellet bruker begrepet «ikke-binær» kjønnsidentitet som en gitt størrelse. Og derfor skal deltakerne drøfte om kirkens påmeldingsskjemaer for barn og unge ikke bare bør ha kategoriene jente/ gutt, men kanskje også «annet» eller «ønsker ikke oppgi». Er dette bare en detalj, eller handler det om noe større?
Jeg tror det ligger noe dypere i denne tematikken enn bare spørsmålet om anerkjennelse og rettigheter. Det handler om hva som skal styre vår forståelse av hvem vi er, hvordan vi omtaler og tiltaler hverandre og samhandler. Må jeg for eksempel omtale meg selv som cis-person for å ta transpersoner på alvor? Og hvis et individ (individ = udelelig) ber meg om å bli tiltalt som «dere» på grunn av sin opplevde kjønnsidentitet, må jeg gjøre det? Hva gjør i så fall dette med menneskesynet, er mennesket fortsatt en enhet? Jeg ser jo bare én?
Den bibelske skapelsesteologien beskriver mennesket som mann og kvinne med et oppdrag: «vær fruktbare og bli mange» (1 Mos 1, 27-28). Disse to kjønnene er forplantningskjønn, og i denne grunnleggende betydningen av kjønn kan et menneske ikke ha to kjønn. Men når begrepet kjønn brukes både om de to forplantningskjønnene, og om en enorm variasjon av subjektivt opplevde og erklærte kjønn som vi andre ikke kan kjenne til, blir kommunikasjonen vanskelig. Denne begrepsbruken er forvirrende og kan lett skape misforståelser og krenkede følelser.
Er det for sent?
Kan vi finne andre begreper? Hva med «kjønnsuttrykk»? Både historien og samtiden oppviser jo et enormt antall variasjoner av kjønnsuttrykk innenfor hvert kjønn. Ord skaper virkelighet. Kanskje ville livet bli enklere for noen med kjønnsdysfori hvis de opplevde dette som sitt særegne kjønnsuttrykk, en variasjon innenfor sitt biologiske kjønn, og ikke som motsatt, ingen, to eller mange kjønn?
Dette kurset bidrar inn i en tematikk som er mye større og mer kompleks enn det kurset selv gir inntrykk av. Har vi snakket grundig nok om dette i kirken, og er det for sent å få til en god dialog nå?
