Dagen etter satt H.M. Kongen foran meg på skjermen og gjenga ordene som hadde gitt mamma troen og som skulle gi meg det jeg ikke visste at jeg trengte å høre. Talen var samlende og like inkluderende som velkomsttalen i Slottsparken, som gikk viralt i 2016. Velkomsttalen som for syv år siden gjenspeilet mangfoldet i samfunnet og med sitt tydelige budskap fortalte oss hvem vi var som nordmenn. Hvordan vi, på tross av alt som gjør oss ulike, var ett folk. Ett vi bestående av «jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter og jenter og gutter som er glad i hverandre». Ett vi som trodde på «Gud, Allah, Altet og Ingenting»
Nyttårstalen gjenopptok budskapet om dette vi-et – og minner oss igjen på at et bitte lite ord kan romme så veldig mye.
Vi-et eksisterer
I en tid der bildet av hvem vi-et er, rokkes ved – der vi kan lese at enkelte opplever at det ikke lenger eksisterer noe «vi», kjennes Kongens ord både håpefulle og samlende. Med et tydelig budskap om hvor vond og fin verden kan være på en gang, blir vi minnet om at alle har behov for «usynlige hender», at dette er noe vi alle kan bidra med og at noen av oss trenger dem litt ekstra nå.
Nyttårstalen understreker hva dette vi-et egentlig handler om: «å huske på all varmen, styrken og den gode viljen som vi mennesker deler med hverandre i det daglige» og å minne oss om at begrepet «omfavner oss alle (...) det motsatte av oss og dem, det motsatte av å sette hverandre i bås.»
Min aldersgruppe som har vokst opp med adventsserien Jul i Blåfjell på barne-TV, ble i tidlig alder introdusert for hva et slikt «vi» kunne være og hva det kunne føre til. Gjennom tjuefire desemberdager fikk vi innsyn i blånissenes verden og ble kjent med blånisseungene Turte og Tvilling som lekte i fjell og «skremte» bygdemennesker. Vi lærte om forsøpling og hva alt skrotet gjør med luften rundt oss. Vi lærte om blåtimen og konsekvensene av å ikke rekke innetiden. Vi lærte om gavmildhet og medmenneskelighet.
Kongens nyttårstale som ga mamma troen, hadde nå gitt meg det samme. Et håp og en oppfordring om å ta et steg tilbake. Tenke langsomt. Ta en pust i bakken og minne oss på hvem vi er.
Verdien av menneskemøter
Vi fikk også med oss den store dramatikken som oppsto da en rødnissejente, i strid med loven, ble brakt inn i Blåfjell. Hun måtte reddes, så hun ikke skulle fryse i hjel ute på vidda. Vi ble konfrontert med synet på «den andre» og hvordan det motsatte av vi-et, er et «oss» og et «dem». Hvordan et fysisk møte og samtaler mellom én rød og én blå nisseunge kunne bidra til å bryte ned nedarvede fordommer, fiendebilder, fremmedfrykt og polarisering. For mange av oss var det et første innblikk i hvordan et menneskemøte kan bidra til å endre verden.
Vi erfarte den gang gjennom skjermen, hvor mye et menneskemøte kan gjøre og hvor tøffe de yngre var. Jeg husker den dag i dag hvert ord i sangen «Hvis du og jeg blir venner» fra Blåfjell: Vi sang: «Hva skjer hvis du og jeg blir venner – blir jeg litt rød? og du litt blå? Og vi avsluttet med tydelig røst: « … vi prøver så ser vi hva som hender!»
Nyttårshåp for 2024
I nyttårstalen avslutter H.M. Kongen med et nyttårshåp for 2024: at «vi skal være de usynlige hendene som leier hverandre». Talen som ga mamma troen, hadde nå gitt meg det samme. Et håp og en oppfordring om å ta et steg tilbake. Tenke langsomt. Ta en pust i bakken og minne oss på hvem vi er.
Når dialogen settes på prøve, når vi angriper fremfor å lytte. Når det stadig blir lettere, bevisst eller ubevisst, å danne fiendebilder av «den andre», gjenoppliver nyttårstalen et håp, som det noen ganger kan oppleves som krevende å klare å beholde.
For det krever noe. Dette vi-et krever at vi til tider må bli værende og lytte, spesielt de gangene ubehaget av å være uenige kjennes ekstra tøft. Det krever at vi eksponerer oss for meningsmangfoldet utenfor egne ekkokamre og at vi stiller åpne spørsmål fremfor å anta. Det krever at vi utfordrer gruppebildene vi har av hverandre og at vi jobber imot egne fiendebilder. Det krever at vi tenker langsomt når følelser trigges og ordene sitter løst.
Jeg har «trua». Kanskje spesielt på min generasjon som, uten å vite hva konsepter som dialog, fremmedfrykt og gruppetenkning var, sang med for fullt når én rødnisse og én blånisse trosset de eldres frykt, fant frem sine «usynlige hender» og over tid formet et «vi» som endte opp med å endre Blåfjell for alltid.
I en tid der verden brenner og verdens branner skaper splittelser her hjemme, spør jeg deg: har du sett Kongens nyttårstale? Den må du se. Den ga meg «trua» og kommer til å gi deg det samme.
