Norge er kjent for høy sosial tillit. Vi topper ofte verdensstatistikken. Men gjelder denne tilliten også religiøse mennesker? Ikke minst, gjelder det forholdet mellom myndigheter og muslimer? Under covid-pandemien ble lav tillit blant innvandrergrupper brukt som forklaring på at disse gruppene hadde høy smitte. Særlig etter at de etablerte modellene til myndighetene ikke klarte å forklare overrepresentasjonen i sykdomsstatistikkene.
Tillit handler om troen på å bli behandlet på en god måte. Tillit handler også om at mennesker og grupper tror på at samfunnsinstitusjoner ikke vil dem vondt. Den sosiale tilliten deles ofte i en dimensjon som beskriver den generelle tilliten mellom mennesker, og en som handler om forholdet mellom mennesker og institusjoner.
Religiøs tillit
For religiøse mennesker kan tillit handle om nestekjærlighet og tillit til Gud. Men i et et sekulært samfunn ser det ut som det er andre ting enn religion som avgjør tillit.
I min doktorgradsavhandling skriver jeg nettopp om dette. Jeg har forsket på forholdet mellom muslimsk religiøsitet og tillit. Jeg fant ut at muslimsk religiøsitet ikke har noe sammenheng med generell tillit til samfunnet. Den har heller ingen sammenheng med tillit til fem av sju samfunnsinstitusjoner. Men muslimsk religiøsitet har en negativ sammenheng med høy tillit til politisk makt og norske medier: Dersom du er religiøs muslim har du lavere odds for å ha høy tillit til disse institusjonene.
Men hvordan henger dette sammen? Det handler i hvert fall ikke om en mistillit til hele samfunnet, for tilliten til samfunnet er høy. I tillegg finner jeg at religiøse muslimer har høyere odds for å rapportere om tilhørighet til det norske samfunnet.
Det ser heller ikke ut som religiøsitet i seg selv kan forklare dette. Studier på dette feltet peker på at tillit til samfunnet blant muslimske innvandrere heller er knyttet til deres erfaringer med samfunnet enn til deres religiøsitet.
Disse studiene tyder ikke på at tillit overføres fra kulturen i opprinnelseslandet, henger sammen med religionen eller er overlevert gjennom generasjoner. Tilliten i denne gruppen, eller mangelen på tillit, handler tvert imot om hvordan de opplever å bli møtt i Norge. Det er den viktigste faktoren som bestemmer tillit de har til myndigheter, politikere og institusjoner.
Tilliten, eller mangelen på tillit, blant muslimer handler om hvordan de opplever å bli møtt i Norge. Det er den viktigste faktoren som bestemmer tillit de har til myndigheter, politikere og institusjoner.
Politiske partier og mediene forvalter i prinsippet makt. Derfor er det viktig at de ikke opptrer på en måte som viser at de ønsker muslimer noe vondt.
Islamofobi
Dessverre er det ikke slik. Forskere og internasjonale menneskerettslige organer, inkludert FN og EU, definerer Islamofobi som et demokratisk problem i norsk politikk og i norske medier. Et eksempel finner vi i artikkelen til professor Katrine Fangen ved Instititutt for sosiologi og samfunnsgeografi: «Hvorfor ble muslimer den nye fienden i Norge og Europa?»
Selv om majoriteten av norske politikere tilnærmer seg muslimer på en tillitsfull måte, dominerer en rasistisk undertone i politisk retorikk.
«Snikislamisering» av det norske samfunnet er et begrep som brukes av flere rikspolitikere. Det skjedde blant annet etter terroren 22. juli. Dette har bidratt til å definere vanlig muslimsk religiøs praksis som en trussel mot det norske samfunnet. Et eksempel er Frp-politiker Kent Andersen som er usikker på om det finnes moderate muslimer og likestiller islam og nazisme.
VG skrev i 2011 om leder i Buskerud Frp, Trond Røed, som mener vi bør vurdere psykiatrisk behandling av muslimer, slik at de kan «avprogrameres».
Noen har foreslått innskrenking av innvandring fra muslimske land, som tidligere justisminister og Frp-politiker Per-Willy Amundsen. Han uttalte i 2018 at «folkevandringen fra muslimske land bør opphøre». Han har også foreslått kutt i barnetrygden etter barn nummer tre, for få ned antallet fødsler blant somaliere og andre innvandrere med mange barn.
Et demokrati skal måles på hvordan det behandler sine minoriteter
Hvordan muslimer blir framstilt
Muslimers opplevelser av media er basert på hvordan norske medier fremstiller dem. Forskere har vist at 70 prosent av medieomtalen om muslimer har negativ vinkling. Ofte blir islam karakterisert som intolerant og voldelig. Dette er ganske omfattende, fordi muslimer og islam omtales svært ofte i media. Omtalen har vært så omfattende at den i perioder har overgått omtalen av statsministeren.
Spørsmålet er om mediene gjenspeiler virkeligheten. Et bilde som fremstiller majoriteten av muslimer som intolerante og voldelige. Sannheten er at dette påvirker den tilliten muslimer har til mediene.
Muslimer er en minoritet som sjelden spiller en avgjørende rolle i den politiske offentlighet. De utgjør heller ingen majoritet når det gjelder seer- eller lesertall i mediene. Men et demokrati skal måles på hvordan det behandler sine minoriteter. Min forskning tyder på at politikere og medier svikter i demokratisk forvaltning av makt.
Dette er et tydelig signal om å unngå involvering av politikere og mediene dersom man ønsker å nå ut til religiøse muslimer.
Under pandemien var det politikerne som dominerte pressekonferansene. Det var de tradisjonelle mediene som presenterte informasjon til folket. Disse aktørenes involvering kan derfor ha bidratt til forsinkelser i helseinformasjon til deler av den muslimske gruppen. Det er en viktig lærdom å ta med seg.
