Denne uka feires Kristenretten på Moster med en egen jubileumsuke. Både kronprinsparet og statsminister Jonas Gahr Støre besøker Moster i helgen. En rekke foredrag og kulturelle innslag fyller programmet denne uka.
Vi feirer at det er tusen år siden kong Olav Haraldsson (senere Olav den hellige) og hirdbiskop Grimkjell samlet bønder på Mostratinget for å lage en lov som skulle gjelde hele kongeriket. Med kristen tro og moral i sentrum vedtok de lover som ble spiren til det organiserte fellesskapssamfunnet vi kjenner. Etter Kristenretten beveget Norge seg bort fra vikingenes æreskultur, der plyndring, æresdrap og slavehold var normen. Utviklingen gikk i retning av rettsstat, tilgivelse og felles ansvar for de svakeste. De rikes makt over fattige ble redusert, fedres og brødres makt over kvinner ble redusert og slavene fikk økt frihet. Dette er grunnverdier mange av oss oppfatter som kristne verdier. Andre vil oppfatte det som humanistiske verdier.
De rikes makt over fattige ble redusert, fedres og brødres makt over kvinner ble redusert og slavene fikk økt frihet. Dette er grunnverdier mange av oss oppfatter som kristne verdier. Andre vil oppfatte det som humanistiske verdier.
Et nytt verdigrunnlag
Vi har egentlig begrenset kunnskap om hva som konkret foregikk på Mostrating. Vi har ingen skriftlige samtidskilder. Det vi vet er at kristenretten er nevnt i de eldste norske lovene vi fortsatt har: Gulatingsloven og Frostatingsloven. Her blir Olav Haraldsson, biskop Grimkjell og kristenretten nevnt flere ganger. Ifølge professor i rettshistorie Jørn Øyrehagen Sunde, går det herfra en rettslig tradisjon til Magnus Lagabøtes landslov i 1274.
Kristenretten førte til en grunnleggende endring i norsk tenkning. Forholdet mellom makt og rett ble snudd på hodet. I vikingtiden var rett basert på makt. Kristenretten ble starten på en endring der utsatte grupper fikk rettigheter. Det ble gjort til en dyd å frigi slaver, nyfødte barn ble i stadig mindre grad satt ut i skogen for å dø, og kvinner fikk rett til å si nei til å bli giftet bort.
Kristenretten plasserte ansvar og plikter hos både konge, kirke og bønder. Det ble regler for tiende, faste, vielse, dåp og retten til en verdig gravplass. Olav Haraldsson ville dessuten ha slutt på røveri. Han mente nordmenn heller måtte begynne å handle med hverandre og andre. I vikingenes rettssystemet hadde retten til hevn vært sentral. Den ble erstattet av kongens plikt til å sikre Guds fred.
Heller enn å dvele ved Olavs brutale metoder, som var en del av hans vikingarv, bør vi lete etter bruddene i hans sinnelag og mål
Tro, politikk, brutalitet og samfunnsbygging
Man kan spørre seg hvorfor Olav Haraldsson ønsket å innføre kristendom som statsreligion og kristenretten som kongerikets lover. Som tenåring hadde han selv vært på brutale vikingtokter i Europa. Flere forskere peker på at vikingene anså kristendommen som de svakes religion. Hva førte til endring hos Olav?
Først må det slås fast at Olav fortsatte med brutale metoder for å tvinge gjennom kristen tro. Men han levde i en brutal samtid. Slik de fleste kristne nå leser Bibelen i lys av sin tid, må vi også forstå Olav Haraldsson i lys av sin. Heller enn å dvele ved Olavs brutale metoder, som var en del av hans vikingarv, bør vi lete etter bruddene i hans sinnelag, metoder og mål. For det er disse som skaper endring.
Døpt i Rouen i Normandie
Ifølge flere kilder skal han ha blitt døpt i katedralen i den franske byen Rouen i Normandie, der han holdt til i et par år. I 2014 påpekte arkeolog Øystein Ekroll ved Nidarosdomens restaureringsarbeider i Trondheim at det kan ha vært flere grunner til at Olav lot seg døpe i Frankrike. Til Aftenposten sa han at dåpen kan være et konkret uttrykk for at Olav skiftet side og at han ville bli en del av den europeiske kulturkrets heller enn den hedenske vikingkulturen. Kanskje inngikk dåpen også i en plan: å bli norsk konge – med støtte fra Normandie og England.
Den tidligere nevnte professor i rettshistorie, Jørn Øyrehagen Sunde, har forsket mye på Kristenretten. I et intervju på TVL undrer han på om Olav Haraldsson kan ha oppdaget styrken i kristendommen. For den krigerske vikingen må ha oppdaget hvordan katedraler ble reist i Frankrike og statsapparat vokste fram. Olav kan ha forstått at den store styrken i religionen eller at kristendommen var fellesskap, et fellesskap som skapte energi, aktivitet og ressurser. Det var ikke mulig å få til i det norske vikingsamfunnet han kjente, et samfunn som var bygd på makt og ære.
Kanskje var det denne fascinasjonen for kristendommens kraft han tok med hjem fra England og Frankrike da han satte ting på Moster i 1024.
Endret syn på mennesket
Olavs endrede mentalitet, slik den framstår i Kristenretten, handler ikke lenger kun om kjærligheten til ætten, men til hvert enkelt individ. For et sentralt kristent budskap er at alle er skapt av Gud. Derfor ble lovene rigget slik at enkeltindividet fikk økte rettigheter enten de var slaver, kvinner eller barn. Dermed sprang retten i tiden etter Kristenretten ut av Guds vilje.
Det er også spennende at Olav Haraldsson ikke valgte de eksisterende bondetingene, Gulating og Frostating, for å forhandle en kristenrett. Begge var eldre enn selve kongedømmet, men han forsøke å etablere noe eget. Det vi med sikkerhet vet er at kristenretten ble spredt over sentrale deler av landet.
Det vi kan lære av de som laget Kristenretten er viljen til å strekke seg etter høye moralske mål på vegne av de mest utsatte
Kan vi lære noe i dag?
Mange kristne er stolte av kristenretten til tross for at Olav Haraldsson brukte vold og makt for å innføre kristendommen, og til tross for at kristenretten hadde sine mangler fra dagens perspektiv. Vi vet også at kristendommen og lovgivningen ble innført i alliansen mellom konge, kirke og bønder. Denne maktalliansen er et langt stykke unna dagens demokratiske styreform. Både konge, biskop og de mektigste bøndene var elite. Ikke minst besto alliansen kun av menn.
Vi kan likevel ta med oss noe verdifullt fra deres djerve vilje til å endre samfunnet. De laget lover som baserte seg på at alle mennesker er skapt av Gud og derfor likeverdige. Deres lovgivning ga flere rettigheter til de rettsløse og underprivilegerte.
Det vi kan spørre oss om er hvem disse rettsløse og underprivilegerte gruppene er i vårt samfunn i dag. Kanskje er det papirløse flyktninger og ulike minoriteter. Kanskje er det de som lever i slavelignende tilstander i vårt eget samfunn. Enten fordi de er utsatt for menneskehandel eller blir utnyttet i gråsonene mellom det regulære arbeidslivet og menneskehandel. Kanskje er det enkelte eldre på sykehjem.
Et rikt samfunn som vårt har lett for å miste sitt moralske kompass, fordi vi setter vår velferd og våre rettigheter høyere enn andres. Det vi kan lære av de som laget Kristenretten er viljen til å strekke seg etter høye moralske mål på vegne av de mest utsatte. Også når det kostet. De så dette som et ansvar gitt av Gud. Det bør vi også gjøre.
