De siste ukene har TV 2s dokumentarserie «Dødsenglene» rystet Norge. I serien avsløres det hvordan en drapsdømt mann falbyr sine tjenester som bøddel til folk som ønsker å dø.
Slike «dødsengler» er ikke noe nytt fenomen. Norge og andre land har opplevd dem før. I Norge kjenner vi saken til legen Christian Sandsdalen. Han ble dømt for overlagt drap etter å ha gitt en overdose smertestillende til en MS-pasient som ønsket å dø.
TV 2 forteller en litt annen historie enn den om leger som hjelper alvorlig syke mennesker å dø. I «Dødsengelene» møter vi Steinar Wangen, som er helt uten medisinsk erfaring. Hans kompetanse er drap.
Fikk dødshjelp-pris
Da han var 15 år gammel drepte Wangen en sju år gammel jente. Nå er han aktivist for aktiv dødshjelp, og tilbyr syke og desperate mennesker hjelp til å dø. Sprit, piller, og en pute er noen av hans virkemidler. Ordet «engel» er ikke min første assosiasjon.
I serien opptrer TV 2s reportere under falsk identitet i sin kontakt med Wangen. De er også i kontakt med en annen mann, den såkalte «Vestlandsmannen», som tilbyr lignende tjenester. «Vestlandsmannen» oppfordrer til selvmord, og han spør TV 2s reporter om hun ønsker å ha sex før hun skal bli drept. Mannen ble fengslet av politiet under innspillingen av dokumentaren. «Vestlandsmannen» avviser straffskyld, og er senere løslatt.
Drapsdømte Wangen fikk i 2021 den såkalte Christian Sandsdalen-prisen fra foreningen Retten til en verdig død. Den ble trukket tilbake i 2023. I fjor ble han dømt til åtte års fengsel for medvirkning til selvmord. Dommen er anket. Han ble pågrepet av svensk politi under filmingen av TV 2s dokumentar, og sitter nå fengslet i Sverige. Han kobles til flere mulige drapssaker, men nekter straffskyld.
Verdimessig slagside
TV 2s reportere utgir seg for å være «Randi», som gjerne vil dø. Til «Randi» forteller Wangen om hvordan han har tatt livet av flere personer, og omtaler seg selv som «seriemorder». Han forteller om hvordan han gjerne setter seg på en pute som dekker ansiktet til sitt pillebedøvde offer. Der kan han gjerne ta seg en kopp kaffe mens vedkommende blir kvalt. Han synes det er praktisk å bruke håndjern.
TV 2 skal ha ros for å ha lagd denne serien. «Dødsenglene» er god og viktig journalistikk. Men dokumentaren skjemmes av en viss politisk og verdimessig slagside, som bør diskuteres og kritiseres.
Når vi journalister avdekker en oppsiktsvekkende historie prøver vi gjerne å sette den i en større sammenheng. Det er viktigere å avsløre en systemsvikt enn å avsløre et makabert enkelttilfelle. Journalistikk skal ikke være underholdning, journalistikken skal være en kraft for å avsløre urett og drive samfunnet framover.
Tidlig i dokumentaren kommer TV 2s dyktige reportere, Kadafi Zaman og Janne Amble, med en analyse som ikke er udiskutabel. De sier at siden Norge ikke tilbyr aktiv dødshjelp, så skapes det er marked for assisterte selvdrap.
Det er en analyse som skurrer. At en drapsmann går løs, er et dårlig argument for å liberalisere straffeloven. Det kan også hevdes at det er omvendt. Hvis viktige stemmer ufarliggjør aktiv dødshjelp og medvirkning til selvmord, kan det senke terskelen for at folk tilbyr eller ber om hjelp til assistert selvmord.
Pressen skriver ofte om folk som søker eller har fått aktiv dødshjelp. Det er gjerne forståelsesfulle saker med pene bilder. Drapet pakkes inn i eufemismer om «å dra til Sveits» og «endelig finne fred». Disse tragiske fortellingene vekker langt større engasjement hos mediebrukerne enn den litt mer kjedelige nyheten om at Norges eneste spesialistutdanning i smertelindring for døende legges ned.
Slike positive fremstillinger av assisterte selvmord kan bidra til å øke aksepten i samfunnet for «dødsenglenes» virksomhet.
Legalisering ingen løsning
En legalisering av dødshjelp ville ikke fjernet all etterspørsel etter Wangen og andre «dødsengler». Hvis dødshjelp legaliseres i Norge vil det ikke bli fritt fram for alle som ber om det. Tilbudet vil mest sannsynlig bare være for svært alvorlige tilfeller. Mange vil få nei.
At en drapsmann går løs er et dårlig argument for å liberalisere straffeloven.
—
Tilfellene vi presenteres for i programmet vil mest antageligvis få nei. Da er det svært sannsynlig at noen av de som får nei vil lete etter hjelp på dødens svartebørs. Selv om liberaliseringen programmet tar til orde for gjennomføres, vil det være etterspørsel etter medhjelpere til selvdrap.
Vi må spørre oss hvor stort fenomenet er. I TV 2 presenteres vi for to «drapsengler», Wangen og den såkalte «Vestlandsmannen». Det er ingen holdepunkter for at Vestlandsmannen er innblandet i drap eller medvirkning til selvdrap. Da står vi igjen med Wangen, som nå sitter bak lås og slå.
Er dette en sjokkerende enkelthistorie, eller er det et strukturelt problem? En enkelt forskrudd morder er et svakt argument for å endre loven.
Svekker journalistikken
I pressens etiske regelverk slås det fast at det skal tydeliggjøres hva som er faktiske opplysninger og hva som er meningsytringer fra redaksjonen. I avisene skiller vi tydelig mellom såkalt meningsstoff, som denne kommentarartikkelen, og hva som er nyhetsstoff. I nyhetssaker skal journalistens egne politiske eller verdimessige ståsteder holdes utenfor.
I TV-dokumentarer er det større aksept for å blande dette. Selvstendige og meningssterke dokumentarister opptrer som en slags journalistisk dommer, jury og bøddel i ett. Morten Hegseths dokumentar om konverteringsterapi på VGTV er et godt eksempel på dette. Det er et journalistisk produkt sterkt farget av hans eget ståsted.
Når graden av stillingtagen blir sterk i en slik dokumentar vil den framstå mer som et partsinnlegg, og mindre som en uavhengig og objektiv avsløring. TV 2s avsløring er god og solid journalistikk, men svekkes av at programlederne framstår å ta så tydelig stilling i et omstridt etisk og politisk spørsmål.
TV 2 håper at dokumentaren skal utløse en debatt om aktiv dødshjelp. Den har rast i mange år. Denne avis, inkludert meg selv, er kraftig imot en legalisering, men det er en viktig verdidebatt som vi gjerne tar. Argumenter på begge sider bør vurderes og belyses.
«Dødsenglene» er en politisak, ikke en politisk sak. Dokumentaren viser tydelig hvilken moralsk og etisk utglidning vi risikerer når vi svekker respekten for livets ukrenkelighet.
