Forkynnelsens støtteben er følelsesforståelse, for å skape tillit til at forkynneren forstår Guds ord og samtiden, også følelsesmessig.
Jeg har brukt mye tid på å utvikle meg som forkynner de siste årene. Jeg har lært mye av nyere homiletisk forskning og samlet verktøy fra faglitteraturen. Det har vært en prosess som har gitt meg et mer bevisst forhold til det som preger meg og mine valg i arbeidet mot søndagens preken.
Sårbarheten i forkynnelse
Derfor vil jeg gjerne bidra til en samtale om forkynnelse. Jeg ønsker meg en samtale som rommer sårbarheten forkynneren kan kjenne på, samtidig som den bærer med seg normative element. Den gode samtalen om forkynnelse må romme begge deler.
Som prest har jeg gitt et løfte om å forvalte Guds ord – en oppgave jeg tar på stort alvor. Jeg får ofte tilbakemeldinger på at jeg er en god forkynner. Jeg føler meg også som det. Jeg vet at jeg ofte formulerer prekener som er interessante, lærerike og aktuelle. Det er ingen tilfeldighet, men resultatet av mye arbeid gjennom mange år.
Kanskje overrasker det at forkynnelsen er en av de sammenhengene jeg kjenner på mest sårbarhet i prestetjenesten. Jeg syns ikke jeg snakker nok om forkynnelsen som en sårbar situasjon. Jeg kjenner sjelden på den følelsen, og skjuler meg ofte bak min teologiske kompetanse eller intelligens.
Jeg snakker lite om de gangene jeg tar snarveier, når jeg går rett på spørsmålet: «Hva har andre sagt om denne teksten?» istedenfor å la teksten jobbe med meg.
Forkynnelsen er en av de sammenhengene jeg kjenner på mest sårbarhet i prestetjenesten.
En preken står på to ben
En av dem jeg har lært mye av de siste årene, er presten og forskeren Clara Nystrand. Hun skrev nylig en avhandling om teologisering i forkynnelsen, og er nå aktuell med boken Predika ord som glöder. Homiletiska vertkyg.
Nystrand løfter fram behovet for at en preken får stå på to ben. Det ene benet er en dyptgående tolkning av bibelordet. Det andre benet handler om en dyptgående tolkning av samtiden. Verden og samtiden må også tolkes for å bli begripelig.
Et eksempel på hva jeg får ut av Nystrands modell, når jeg prøver å tolke og forstå forkynnelsens sammenheng, er bilder som gir meg innsikt i hvem lytteren er. Folkekirken er en mangfoldig gruppe som består av de fem tusen som mettes av det Jesus har å gi, den dagen de er til stede. Folkekirken er både de tolv som vier livet sitt for å følge Jesus og alle de som befinner seg mellom dem.
Jeg forkynner inn i deres kontekst, og min oppgave er å prøve å forstå hvordan dette mangfoldets eksistensielle spørsmål ser ut på den plassen jeg skal forkynne evangeliet. For å finne svar på hva som kan være aktuelt, hvordan Guds ord har å gjøre med vår virkelighet her og nå, benytter jeg meg av Nystrands to ben i prekenarbeidet.
Følelser er forkynnelsens støtteben
Etter hvert har det blitt klart for meg at god forkynnelse også har et tredje ben. Jeg kaller det forkynnelsens støtteben, for å kunne bevare hennes bilde. God forkynnelse henger også sammen med følelsesforståelse. Med følelsesforståelse tenker jeg på den kapital jeg har opparbeidet meg gjennom livet som menneske og medmenneske, som teolog i en livslang læringsprosess, og fra mange års erfaring som menighetsprest.
Følelsesforståelse er en kompetanse kirken har mye av. Det handler om evnen til å gjenkjenne, tolke og håndtere egne og andres følelser. Når vi plasserer følelser i forkynnelsens sammenheng, havner de ofte i polemikk med intellektet. Men som forkynner vil jeg ikke nødvendigvis godta en slik polarisering. Jeg fordyper meg jo i teologien også med følelser.
Et viktig bidrag i samtalen om hva god forkynnelse er og bør være, er en modell som løfter fram behovet for at talen klarer å bore dypt – både i bibelteksten og den verden og sammenheng forkynnelsen hører hjemme i. I arbeidet fram mot søndagens preken vil jeg dessuten legge til at forkynneren må støtte seg på sin følelsesforståelse og forstå at dette er en kompetanse – både som et verktøy i forberedelsen, men også som et retorisk grep i talen.
Følelser er en måte å forstå bibelteksten
Følelser er en måte å forstå bibelteksten på. Følelser er også en måte å forstå samtiden på, og får forkynnelsens to ben til å høre sammen i forberedelsesfasen. Men det er også et retorisk grep, fordi følelsesforståelse er en måte å velge ordene på. Å forkynne er å klare å formulere at en forstår samtiden, også følelsesmessig. Og det handler om å klare å formulere at en forstår Guds ord, også følelsesmessig.
Følelsesforståelse er også et retorisk grep som ofte forstås som talens patos. I vår tid henger mye mer sammen med dens etos, altså forkynnelsens troverdighet på prekestolen. Det å bli følelsesmessig forstått er stadig viktigere for mennesker i vår tid. Slik er det også i forhold til budskapet som formidles fra prekestolen. Forkynnelse som skal oppleves aktuell for dagens lyttere må klare å formidle at både Guds ord, vår samtid og våre menneskelige behov tolkes og forstås, også følelsesmessig.
