Hva som er årsaken til Aps voldsomme hopp på målingene den siste uken vil bli diskutert framover. På den ferske målingen til Vårt Land, Dagbladet og NRK går Ap opp 8,5 prosentpoeng siden januar, fra 20,2 prosent til 28,7. Det er spektakulært. Særlig når det skjer samtidig som Høyre faller med 3,6 prosentpoeng, ned til 16,2. Ikke minst gjør det Ap til det suverent største partiet med Frp på andreplass med 25,3 prosent. Dessuten gir målingen de rødgrønne partiene et solid flertall med 88 mandater, dersom MDGs ene er inkludert, siden både Venstre og KrF er under sperregrensen.
Urolige tider i verden
Det er åpenbart at mange er fornøyd med at Jens Stoltenberg er tilbake i norsk politikk, denne gangen som finansminister. Selv folk på høyresiden av norsk politikk har vært stolt over at en tidligere norsk statsminister ble en høyt aktet og svært populær generalsekretær i Nato. Det har gjort at mange i Norge har følt seg ekstra trygge.
Akkurat nå er mest mulig trygghet noe av det viktigste regjeringen kan tilby norske velgere. I en urolig verden der både kriger og økonomisk usikkerhet truer, er Stoltenbergs gjenkomst et slags svar på begge deler. Trolig er det en svært viktig grunn til Aps kvantesprang. Likevel er det ikke bare «Jenssynsglede» som er årsaken.
En sittende regjering får ofte styringstillegg i krisetider. Det forutsetter handlekraft. Og det krever at partiet slutter rekkene, noe som ikke har vært et kjennetegn på Ap de siste årene.
Støres stayerevne og EØS
Allerede samme dag som Støre presenterte sine nye statsråder viste en måling i VG, som var tatt opp dagene før, at Ap hadde gått et par prosentpoeng fram på målingene. Denne målingen var tatt opp i dagene da Støre og Ap sto hardt på sitt for å implementere tre EU-direktiver. Ap begrunnet det med at direktivene var viktige dersom Norge ikke skulle svekke EØS-avtalen.
Her er det viktig å legge til at det over mange år har vært bred støtte til EØS-avtalen i den norske befolkning.
En måling fra 2019 viste at 63 prosent av befolkningen sa nei til EU, men ja til EØS-avtalen. Selvsagt kan flere ha blitt skeptisk til EØS-avtalen på grunn Norges tilslutning til Acer (EUs energibyrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter). For går vi fram til en 2023-måling fra Sentio, sier 24,8 prosent at de ville ha stemt nei dersom det var folkeavstemning om EØS-avtalen. Det er den høyeste andelen på tre år. Et flertall på 52 prosent sier likevel ja til å beholde avtalen.
Det er god grunn til å tro at mange EØS-tilhengere satt pris på at statsministeren ikke bøyde av for Sp, men satte hardt mot hardt. Ikke bare når det gjaldt direktivene, men også når det gjelder Norges forhold til EU i en svært turbulent internasjonal tid.
Mange husker at Sverige hjalp Norge med å få tilgang til Covid-vaksinene via EU da vi trengte det. Vi trenger venner i EU i en tid med en uforutsigbar Trump i USA, som truer med handelskrig og andre internasjonale utspill som rokker ved den verdensorden vi kjenner. Alt dette er selvsagt truende for et lite land som Norge.
Ble symbol på selve demokratiet
Spørsmålet om de tre direktivene ble på mange måter et symbol på selve demokratiet, både fra Sps og Aps side før førstnevnte forsvant ut av regjeringen. Sp la vekt på den norske befolknings demokratiske rett til å bestemme over egne ressurser. Ap la vekt på at Norge må stå sammen med andre europeiske land i kampen for det liberale demokratiet i en urolig tid. For mange potensielle Ap-velgere ble dette et viktig signal.
Internt i Ap var stemningen høy etter bruddet med Sp. Fra de som var til stede lekket det ut fortellinger om en nærmest euforisk stemning på Aps gruppemøte på Stortinget da det ble klart at Sp gikk ut av regjeringen. En av dem sa at det ikke har vært så høy stemning i dette forumet på mange år.
Folkets statsministerfavoritt
Selvsagt var det populært at Jonas Gahr Støre hentet Jens Stoltenberg inn i regjeringen. Men det skjedde også noe med Støre før det. Det var som om han rettet ryggen da grupper i hans eget parti ønsket å kaste ham. Til tross for uro, jobbet Støre ufortrødent videre. Han satte inn et ekstra gir. Mange opplevde ham mer handlekraftig og kraftfull enn tidligere. Han avfeide spørsmål om han kom til å trekke seg, og sa ting som at «jeg sover godt om natten» og «jeg har bekreftet at jeg er fullt motivert – og da jobber jeg ut ifra det»
Mange fikk et nytt syn på Støre gjennom i disse ukene, han lot seg ikke vippe av pinnen. Slikt liker nordmenn. Det framstår nærmest som motstrøms og værbitt.
At befolkningen faktisk hadde fått et mer positiv syn på Støre, viser en statsministerundersøkelse som InFact gjorde for Nettavisen 5. februar, dagen etter hans statsrådsrokkering. På denne målingen hadde Støre gått forbi Erna Solberg og blitt folkets favoritt. 31,8 prosent foretrakk Støre, 21,2 prosent ville heller ha Solberg, mens 20,2 mente Listhaug er den beste statsministerkandaten.
Støre hadde ikke fått en slik måling dersom folk kun var begeistret for Stoltenberg.
Vil Aps gullmålinger vare?
Om Aps gode målinger vil vare, er i dag høyst usikkert. De som har fulgt både Høyres fall de siste ukene, og Aps og Frps voldsomme vekst på kort tid, vet at endringer skjer fort i politikken.
Ikke minst skal finansminister Jens Stoltenberg lede arbeidet med dag-til-dag-politikk. En finansminister er sjeldent den mest populære i en regjering. Jobben blir fort å snurpe sammen pengesekken og formane om måtehold.
Men vi er midt inne i en svært uforutsigbar tid internasjonalt. Aps målinger og popularitet handler mye om hvordan Støre, Stoltenberg og resten av Ap-laget greier å håndtere en krevende situasjon. Dessuten handler det om hvordan de greier å formidle dette ut til folket.
En sittende regjering får ofte styringstillegg i krisetider. Ap har i liten grad fått slik uttelling i tiden som ligger bak. Men også Ap kan oppleve dette nå. Det forutsetter imidlertid at regjeringen viser handlekraft. Men det forutsetter også at partiet slutter rekkene, noe som ikke har vært et kjennetegn på Ap de siste årene.
