Fordi jeg har en fem år gammel datter, får jeg gjenoppleve eventyr og tegnefilmer, men nå med et voksenblikk. Kjennetegnet på skurkene er ofte en latterlig høy grad av narsissisme, kombinert med fullstendig mangel på selvinnsikt. Gaston skal gifte seg med Belle, mot hennes vilje, fordi «hun er den eneste som er like pen som meg». Tante Sofie tror alt ville gått bra, om bare alle andre var som henne.
Det er noe ufarlig og komisk ved eventyrskurkene, nettopp fordi de mangler viktige egenskaper for å forstå verden. De er frakoblet og upåvirket av omgivelsene, med mindre noen står i veien for deres selvhevdelse. Vi skjønner alle at de er dømt til ensomhet, med mindre de begynner å ta hensyn.
Dessverre er det få som roper høyt om at den røde løperen på Vixen Awards kan være et vondt sted å være
Narsissistisk kultur
Vi finner mindre karikerte varianter over alt. Hver enkelt har fått sin egen lille Instagram-scene med mulighet for både regi og hovedrolle. Sosiale medier har gitt en helt ny karrierevei bygget på prinsippet se meg, gjør som meg, bli som meg. Det er ikke noe «vi» i influenserkultur. Også redaktørstyrte medier bruker influensere og profiler for å drive opp lesertallene, ofte på bekostning av fagfolk. Munnbinddiskusjonen mellom Charter-Svein og Lothepus på NRKs Debatten i 2021 står som et pinlig eksempel.
Det kan kjennes som vi er omgitt av narsissister – mennesker med overdrevet tro på egen fortreffelighet. Men selvforherligende trekk er ikke statiske eller upåvirket av omgivelser og verdier. I en kultur som belønner selvopptatthet, vil den væremåten forsterkes. Vi bør ikke forvente at influensere skal begynne å gjøre seg mindre synlige. De som lever av seg selv som merkevare er både drivere av og ofre for den selvopptatte bølgen. Så lenge selvpromotering er springbrettet til penger, karriere og å bli lyttet til, er det forståelig at mange søker denne formen for popularitet, selv om den er hul.
Dessverre er det få som roper høyt om at den røde løperen på Vixen Awards kan være et vondt sted å være. Berømmelse kan gjøre relasjoner vanskeligere fordi tilhørigheten i mengden og opplevelsen av likeverd endres. Å bli beundret kan riktignok gjøre deg omsvermet av personer som ønsker en del av kaka. Men det kan bli desto vanskeligere å være sårbar eller å vite hvem som er interessert i hele deg, med både dårlige og kjedelige sider.
Vi bombarderes med råd om hvordan du kan få det bedre med deg selv, men lite om hvordan du kan få det bedre med andre
Selvsentrert psykologi
Det er et paradoks at vi lever i en ekstremt selvsentrert tid samtidig som alle ser ut til å være opptatt av psykisk helse. Grunnmuren i god psykisk helse er sunne relasjoner og å fungere i et felleskap. Likevel bombarderes vi med råd om hvordan du kan få det bedre med deg selv, men lite om hvordan du kan få det bedre med andre. Vi har det bedre når vi opplever å være del av noe større og når vi gjør prososiale handlinger. Denne eldgamle innsikten, også godt dokumentert i forskning, trender dessverre ikke i 2025.
Psykologien kan også bli tolket i retning av å plassere jeg-et som senter for universet. Både terapi og psykologiske råd kan framstå selvopptatt, selv om fagpersonen jobber etter hypotesen om at terapien vil føre til bedre relasjoner på sikt. Ofte må man en lang vei innom «hva trenger jeg for at jeg skal få det bedre», før man er i stand til å ta innover seg andres perspektiv.
Selvsentrerthet kan være en bivirkning av å være i krise. Det betyr ikke at dyrking av selvet er målet for reisen eller at å sette seg selv først er en god leveregel. Evig søken innover gir både dårlige og forvirrende svar.
Selv om grensesetting er viktig, er det lett å se hvordan denne løypa ender i ensomhet for alle parter
En ond spiral
Behovet for å fokusere mest på seg selv kan komme av å ha opplevd det motsatte. Manglende kontakt med egne behov og begrensninger er ofte et resultat av å ha levd tett på mennesker som har vært selvsentrerte og lite sensitive for andres behov. Og her ser vi konturene av en ond spiral.
Jeg har hatt klienter som har brutt med venner som ikke validerte dem nok, angivelig etter populærpsykologiske anbefalinger. Det er ikke uvanlig at ungdom setter grenser for hva de orker å ta innover seg av venners fortvilelse, livshistorie og tilbakemeldinger. Selv om grensesetting er viktig, er det lett å se hvordan denne løypa ender i ensomhet for alle parter. Det er en dystopisk opplevelse at alle har nok med seg selv og ingen orker å ta deg imot om du faller.
Det kan virke som det enkleste rådet å gi er «gjør det som er riktig for deg», enten det handler om hvem som skal inviteres på julaften, om du skal delta på dugnad eller om du skal bli i ekteskapet. Men det er et dårlig og mangelfullt råd, fordi det er bygget på feil premiss. Det finnes ikke noe isolert «deg» eller «meg». Med mindre du er som Disney-skurken, vil du påvirkes av andres følelser og reaksjoner – heldigvis!
Omsorg må erfares
Det er viktig å bli kjent med egne grenser og behov. Å sette grenser for mengde jobb, hvilke opplevde krav man skal innfri og hvem man skal strekke seg langt for, er avgjørende for å få et bærekraftig liv. Det er ikke det samme som å sette seg selv først. For det er en viktig forskjell mellom selvopptatthet og selvomsorg. Å praktisere omsorg er å trene evnen til å være medfølende, støttende og ikke-dømmende, enten det er overfor en selv eller andre.
Terapi bygger på relasjon, empati, å bli utfordret og tålt. Det er ikke et sololøp, men en mellommenneskelig erfaring med hvordan vi påvirkes av hverandre. Kanskje er det her det går galt, i overføringen fra skreddersydd terapi til generelle råd.
En klient jeg hadde, beskrev effekten av omsorg omtrent på denne måten: «Da jeg skjønte at jeg ikke var et vanskelig, men et fortvilet barn, var det som om verden forandret seg for meg. Jeg ser mennesker på en ny måte, jeg skjønner mer hvordan de har det. Før ble jeg irritert og ville kjefte på barn som gråt, nå vil jeg bare trøste dem.»
Ligninga går ikke opp om vi alle blir selvopptatte mikroskurker. Banalt, men sant: Vi er avhengig av hverandre. Meg + meg = ensomhet.
