Kirkelig kulturverksted fikk en nedslående nyhet i gave, da de forrige uke markerte at konseptet jakobmesse fyller 25 år.
Hittil har studentprestene i Oslo vært helt sentrale i planlegging og utføring av messene. Nå har Oslo bispedømme bestemt at dette ikke lenger skal være blant oppgavene deres. Uten prester går jakobmesse en ukjent framtid i møte, og nyheten opprører mange av dem som har et forhold til messene.
Selv om tilbudet er åpent for alle aldersgrupper, og antall studenter trolig er ganske lavt, er mange av deltakerne unge voksne. Dette er en gruppe Den norske kirke sliter med å samle til gudstjeneste.
Avgjørelsen aktualiserer derfor et krevende spørsmål for Oslo bispedømme. Hvilke arenaer skal satses på for å møte unge voksnes behov?
Det er ingen selvfølge at Oslo bispedømme skal låne ut prester gratis til en selvstendig virksomhet på utsiden av Den norske kirke
En unik gudstjeneste
Jakobmesse er noe helt annet enn det man møter på en vanlig gudstjeneste i Den norske kirke.
De syv ulike liturgiene, som veksles på gjennom et semester, er skrevet av Kirkelig kulturverksteds mangeårige leder Erik Hillestad, i samarbeid med profesjonelle musikere. De bygger videre på tradisjonell liturgi, med elementer som syndsbekjennelse, kyrie og gloria, skriftlesninger og nattverd, men med et eget musikalsk uttrykk.
Sangene, bønnene og leddene er velformulerte med et gjennomtenkt innhold, som både oppleves tidløst og dagsaktuelt på en gang. Det har en tydelig vekt på Gud og evangeliet, uten å være invaderende. Og de setter ord på brytningene moderne mennesker kan stå i, på en måte som er gjenkjennelig og utfordrende.
Alt dette er så gjennomkomponert og profesjonelt formidlet at det oppleves som en velprodusert konsert. Men nettopp her ligger det unike særpreget, i at dette er en gudstjeneste, som inviterer folk til deltakelse gjennom bønn og nattverd.
Messene omtales som hjerteslagene i Kulturkirken Jakob. De vil nemlig ikke bare være et kulturhus, men en kirke med annerledes gudstjenester. Til det trenger de prester.
Nedprioritering av unge
Det er ingen selvfølge at Oslo bispedømme skal låne ut prester gratis til en selvstendig virksomhet på utsiden av Den norske kirke, som Kirkelig kulturverksted jo er. Studentprestene skal først og fremst være til stede for studenter på universiteter og høgskoler.
Dette har også vært bispedømmets begrunnelse for avgjørelsen: at prestene skal være mer til stede på lærestedene.
Samtidig gir det mening at studentprestene er engasjert i en kirke, som et bindeledd mellom studiested og gudstjenesteliv. Slik er det for eksempel i Bergen, der studentprestene bruker noe av tiden sin i St. Jakob, som har lyktes i å bli en attraktiv kirke for unge.
Så lenge studentprestene har bidratt, har jakobmessene blitt regnet som en del av Den norske kirkes tilbud til unge som vil gå på gudstjeneste i Oslo. Avgjørelsen om å trekke ut studentprestene, fremstår derfor som en nedprioritering av tilbudet til denne gruppen.
Sett utenfra er det underlig at Den norske kirke ikke satser mer på å bygge et menighetsmiljø for unge i Oslo.
Små sammenliknet med frikirkelighet
De store miljøene for unge kristne i hovedstaden finnes i fri- og lavkirkelige forsamlinger, slik som Filadelfiakirken, IMI-kirken Kollektivet og Misjonssalen. Noen av dem tiltrekker seg mellom 500 og 1.000 unge hver uke og de har lyktes i å etablere attraktive fellesskap med mye frivillig engasjement.
Felles for dem er at de er teologisk konservative og står på utsiden av Den norske kirke. Unntaket er Storsalen menighet, som formelt tilhører Normisjon, men som ifølge egne vedtekter ønsker å «å arbeide innenfor rammen av DNK».
Historisk kan det være flere grunner til at DNK ikke har satset stort på egne gudstjenester for unge i Oslo. DNK har hatt et tett samarbeid med lavkirkelige organisasjoner som Normisjon, og mange av kirkens unge medlemmer har derfor gått i forsamlinger som Storsalen. Men det vanlige har vært at unge går på de ordinære gudstjenestene i sine lokalmenigheter – i den grad de går til gudstjeneste.
Slik er det trolig også i dag. Men ettersom den teologiske avstanden har blitt større, og Den norske kirke har gått i en mer progressiv retning, har behovet har økt. For unge som vil gå til gudstjeneste og tilhøre et menighetsfellesskap med jevnaldrende, er det nesten bare konservative alternativer å velge mellom i Oslo.
Tomme liberale kirker?
Det har blitt et velkjent mantra i konservative kretser at det er umulig for liberale kristne kirker å vokse. I en kommentarartikkel på Verdinytt.no skrev Oslo symposium-leder Bjarte Ystebø nylig at «liberale kirker er tomme kirker. Det er kirker som få vil gå i og ingen vil gi til».
Har han rett?
Tja. Den populære menigheten Kraftverket i Oslo (Frikirken) er inkluderende overfor skeive. St. Jakob i Bergen, som opplever stor pågang av unge, viser at det er fullt mulig å bygge et attraktivt menighetsfellesskap med en mer liberal og inkluderende profil. At de har lyktes, handler i stor grad om hardt arbeid og stor frivillig innsats fra unge selv, men også om at bispedømmet har satset.
I Oslo har den tilsvarende satsingen vært Ila kirke for Unge Voksne i Iladalen. Her feirer de ukentlig gudstjeneste for unge og tilbyr mange sosiale aktiviteter i ukedagene. Det er imponerende, med tanke på den knappe ressurssituasjonen. Fra å ha to hele stillinger for noen år siden, har de for øyeblikket to ansatte på deltid. Det skyldes til dels naturlige utskiftninger i staben og at KFUK-KFUM ikke lenger bidrar med en halv stilling, noe de gjorde før.
Det burde være naturlig for bispedømmet å prioriterte Ila kirke høyt, siden dette er Den norske kirkes eget arbeid. Kan det bli like vellykket som St. Jakob i Bergen, dersom de får mer ressurser?
Det har blitt et velkjent mantra i konservative kretser at det er umulig for liberale kristne kirker å vokse
Litt for råflott
I en tid med knappe ressurser må Oslo bispedømme spørre seg hvordan de kan løfte satsingen for å bygge et ungt menighetsmiljlø.
Det synes rimelig å forvente at de tilfører andre ressurser til jakobmessene, dersom studentprestene trekkes ut. Samtidig er det også behov for større satsing i Ila kirke. Bør studentprestene bruke mer av tiden sin her istedenfor?
Foreløpig har det ikke kommet noe signal om at det er aktuelt, og det er heller ikke opplagt at denne løsningen vil gi kontinuiteten som trengs i Ila kirke. Likevel er det grunn til å spørre. Det høres litt for råflott ut at studentprestene kun skal prioritere samtaletjeneste når skoen trykker andre steder.
Både jakobmesse og Ila kirke har potensial til å samle mange unge til gudstjeneste. Akkurat nå prioriteres ikke noen av dem.
