Regjeringen oppnevnte i desember 2024 et ekspertutvalg som skal se på utformingen av tilskuddsordningen for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Utvalget har fått i oppdrag å komme med forslag til alternative finansieringsordninger, og skal levere sin innstilling i august 2025.
Gjennom Grunnlovens § 16 er staten forpliktet til å understøtte både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn økonomisk. Den norske kirke har mistet medlemmer de siste årene (ca. 210 000 medlemmer fra 2019-2023). Andre tros- og livssynssamfunn har økt sine medlemstall (ca. 60 000 flere medlemmer i samme tidsrom), noe som medfører at tilskuddet til disse økte med ca. 210 millioner kroner fra 2019 til 2023. Utfordringen er altså at dagens ordning ikke er økonomisk bærekraftig.
Del av sivilsamfunnet
Dissenterloven av 1845 gav borgere som var utmeldt av statskirken individuell rett til fradrag fra den såkalte kirkeskatten. Det var først og fremst kvekerne og senere andre frikirkelige som kjempet for at ingen skulle være med å finansiere en kirke de ikke tilhørte. Med trossamfunnsloven i 1969 ble dagens ordning innført – istedenfor individuell fritakelse for kirkeskatt, fikk registrerte trossamfunn rett til tilskudd tilsvarende det Den norske kirke fikk per medlem.
Få eller ingen av de samfunn som i dag får støtte, vil ønske store endringer i finansieringsordningen – det er for mange som da risikerer at deres nåværende tilskudd reduseres
Etter skillet mellom stat og kirke er både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn en del av sivilsamfunnet. Den norske kirke er nesten fullfinansiert av staten, og det viser seg at de fleste andre tros- og livssynssamfunn også er det. Da kan man spørre seg om vi har gått fra å ha én statsreligion til mange statlige livssyn. Unntaket er frikirkene – her utgjør statstilskuddet mellom ti–tjue prosent av virksomheten.
Den forholdsvis lave terskelen og gunstige finansieringsordningen har ført til at flere organisasjoner som prøver å registrere seg som trossamfunn. Disse har som regel ikke fått støtte. Et langt større potensial har de mange lutherske misjonsorganisasjonene. Flere av disse har allerede dannet trossamfunn, eller er i startgropen. Foreløpig fremstår flere av dem som «skallselskaper», men dersom de ønsker å være trossamfunn, vil potensielt rundt 20 000 nåværende medlemmer kunne forlate Den norske kirke og utløse krav om statstilskudd til lutherske frikirkesamfunn.
Oppfattes som et velferdsgode
Det er mulig å forstå dagens tilskuddsordning som uttrykk for at tros- og livssynsfeltet oppfattes som et velferdsgode. I mandatet til ekspertutvalget heter det at tros- og livssynssamfunnene er viktige både for enkeltmennesker og for storsamfunnet. Dersom tros- og livssynssamfunnenes nyttefunksjon for storsamfunnet vektlegges, vil også kravene til, og kontrollen med disse være viktige for staten. Staten støtter mange gode formål, men hvorfor skal staten støtte trossamfunn dersom disse ikke ivaretar storsamfunnets verdier?
Dersom tilskuddsordningen skal gjøres mer bærekraftig, kunne en tenkt som følger: også Den norske kirke får tilskudd per medlem, slik alle andre trossamfunn gjør
Den økonomiske likebehandlingen som praktiseres av staten springer ut av religionsfriheten og menneskerettene som innebærer at staten ikke trenger å støtte tros- og livssyn økonomisk. Men dersom staten støtter en religion, i dette tilfellet Den norske kirke, skal også andre tros- og livssynssamfunn få samme støtte. Derfor er det i dag en helhjertet oppslutning om tilskuddet til Den norske kirke fra de andre tros- og livssynssamfunnene – det er jo dette som er grunnlaget for at også de andre kan få støtte. Få eller ingen av de samfunn som i dag får støtte, vil ønske store endringer i finansieringsordningen – det er for mange som da risikerer at deres nåværende tilskudd reduseres.
Sverige har valgt en løsning der staten krever inn kirkeskatt på vegne av godkjente trossamfunn, inkludert Svenska kyrkan. Samtidig har Sverige gjort kirkeskatten progressiv og frivillig, noe som innebærer mange utmeldelser, særlig fra Svenska kyrkan, og særlig fra mennesker med høy inntekt. Island har valgt en løsning der den som ikke tilhører noe trossamfunn, kan krysse av for at deres andel av kirkeskatten går til et universitet eller en veldedig organisasjon.
Tydeliggjøre at staten ikke kan holdes ansvarlig
Dersom tilskuddsordningen skal gjøres mer bærekraftig, kunne en tenkt som følger: også Den norske kirke får tilskudd per medlem, slik alle andre trossamfunn gjør. Staten krever inn så inn tilsvarende medlemskontingent/kirkeskatt for tros- og livssynssamfunn via skatteseddelen. Her er det flere muligheter; alle borgere må betale en slik avgift, og de som ikke er medlem i tros- eller livssynssamfunn kan krysse av på at deres kontingent går til et gitt humanitært formål, som et universitet eller Røde Kors. Det er også mulig å la skattebetalere krysse av på at de ikke ønsker å være medlem av et trossamfunn.
I 2024 og 2025 har det vært flere klager/varsler mot trossamfunn fra medlemmer som mener at deres trossamfunn bryter vilkårene i trossamfunnsloven for å få tilskudd, blant annet at de krenker barns rettigheter. Det kan fort bli slik at flere trossamfunn mister statstilskuddet dersom de bryter lovbestemte diskrimineringsforbud. En innkreving av kirkeskatt via skatteseddelen ville tydeliggjøre at staten ikke kan holdes ansvarlig for trossamfunnenes lære.
Trossamfunnene må allikevel fortsatt forholde seg til trossamfunnslovens krav om demokrati, åpenhet og representasjon, og kravet om å ikke krenke medlemmenes rettigheter.
