Kutt, kutt, kutt. Det er mantraet for norske forlag no. Cappelen Damm, Bonnier, Gyldendal, Egmont, Bibelselskapet og Aschehoug kutta, nedbemanna og omorganiserte i fjor. Vi er berre i mars, men Aschehoug har varsla at dei kuttar enda meir i år og Vigmostad & Bjørke blir sakte og sikkert mindre og mindre.
Det er ikkje lenger spørsmål om kva for forlag som kuttar, men kva for forlag som ikkje kuttar.
Kva skal til for at den norske forlagsbransjen begynner å seie at dei står i ei krise?
Har forlaga ein plan dei sjølv trur på for å løfte fram og gjere salbare alle dei titlane som folk verken høyrer om eller kjøper?
Kva er det som går bra?
Kanskje kan vi heller prøve å snu på det. Kva er det som går bra i den norske bokbransjen akkurat no?
Salstala for bøker var ikkje så aller verst for januar, og det skal bli spennande å sjå om den kurva held seg høg ut året. Men trass i ein god start på bokåret, greier eg ikkje å fri meg frå tanken på at forlaga vil slite med salgstala sine i året som kjem.
Ja, det er mykje snakk om at fleire har gått på ein smell på skolebokmarknaden. Kommunane har dårlegare råd, og kjøper inn færre skolebøker, trass i at kunnskapsminister Nessa Nordtun sette av penger til innkjøp av fleire fysiske skolebøker i 2024.
Men er dette den einaste forklaringa? Når eg ser på boklistene for 2024, og på dei nye boklistene for det første halvåret i 2025, verker det langt mellom bestseljarane. Har forlaga ein plan dei sjølv trur på for å løfte fram og gjere salbare alle dei titlane som folk verken høyrer om eller kjøper?
Suksess på biblioteket
Da er det interessant å vri blikket til ein heilt annan sektor. For norske bibliotek har stått i ein lang og stor omstillingsfase. Tenk på alt som er blitt digitalisert i bibliotek: Lånekortet er på telefonen, du kan strøyme filmar og musikk, låne lydbøker og e-bøker, og du kan komme deg inn på biblioteket med ein app med det nye Meråpent-biblioteket.
I tillegg har folkebiblioteka tatt den politiske utfordringa som kulturminister Trond Giske kom med da han la fram biblioteksmeldinga i 2009: Biblioteket skulle bli ein møteplass for heile folket.
Det er rett og slett vanskeleg å dra den gamle spøken om at biblioteket er gammaldags og styrt av strenge damer i lilla skjerf.
Og no kan biblioteka også skryte av at utlånstala stig.
Kven tenkjer nytt?
Nei, eg ser at det ikkje gir heilt meining å samanlikne forlaga med folkebiblioteka. Å kjøpe ei bok er noko anna enn å låne ei bok. Men biblioteka tenkjer stadig nytt. Det er det vanskeleg å seie at forlaga gjer.
Når biblioteka gir deg eit lånekort, gir dei deg ein inngang til eit heilt univers. Her kan du gå fra avdeling til avdeling, frå hylle til hylle. Dei har tilbod om arrangement og lesegrupper. Du kan ta med barna dine, og du kan ta med foreldra dine.
Det er ingen som tenkjer slik om eit forlag.
Ta sjansar i nedgangstid
Kva skal til for at forlaga får ein større nærleik til dei som skal bruke pengar og kjøpe bøkene dei gir ut? Eg er høgst usikker, men i lang tid har forlaga brukt mykje pengar på gamle idear. Og dei har gjort mykje av det same om og om igjen.
Kanskje burde dei tørre å tenkje heilt nytt om korleis dei skal marknadsføre bøkene. Kunne dei gjort om dei store lokala sine til å likne meir på litteraturhus, der dei brukte pengar på arrangement og festivalar? Kunne dei i større grad ha prøvd å bygge opp lesesirklar for privatpersonar? Burde dei ha fått på plass podkastar som vart viktige og interessante for det litterære Noreg?
Eller skulle dei i enda større grad kutte ned på antall titlar, og heller prioritere meir tid og ressursar på bøkene dei ender opp med å gi ut?
Uansett kva forlaga gjer framover, må dei våge å tenkje utanfor boksen. For å komme seg ut av nedgangen, held det ikkje berre å kutte. Ein må også ta sjansar.
Får vi ein ny Jon Fosse?
Og eg håper verkeleg at forlaga greier å snu utviklinga dei er inne i no. For litteraturen i Noreg er avhengige av forlag som satsar på breidde, og ikkje berre på bøkene som sel best. Vi vil ikkje få nokon ny Jon Fosse, Vigdis Hjorth eller Maria Parr om ikkje forlaga tør å gi unge og uvanlege stemmer rom og tid til å utvikle seg.
For det er verdt å hugse på at Jon Fosse debuterte med den høgst uvanlege romanen Raudt, svart i 1983. Ingenting ved denne boka, på det tidspunktet den kom ut, peika i retning av suksessen Fosse skulle få. Men Fosse vart satsa på, og forlaga bidrog med kapital inn i eit litterært kretsløp som fostra opp ein nobelprisvinnar i litteratur.
Har forlaga tru på at dei kan få til noko liknande i dag? Og har dei vilje og framtidshåp til å følge ein forfattar på ein slik veg?
Skal dei få til det, må norske forlag greie å satse og å tenkje nytt. Også i ei tid der dei må kutte.
