Kommentar

En fjert i fjøset av mannsdominans

Å komme fram til at kristendommen kan ville kvinner vel, krever et arbeid, og det arbeidet må synliggjøres overfor stadig nye generasjoner.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norsk kristelighet er i endring. Bedehushegemoniet har forvitret, MF har blitt liberalt og det kryr av kvinner i alle maktposisjoner, i Den norske kirke såvel som i frikirkeligheten. Samtidig har det skjedd noe med den teologiske argumentasjonen.

Den er nemlig nesten borte fra debattene. Mens vi for tjue år siden diskuterte Den augsburgske bekjennelse, bibelsyn og Luther-forståelse dag ut og dag inn, er det spesifikt teologiske ved debatter i dag ofte fraværende. Når det ikke er det, er det gjerne ganske grunt.

Ja, det er sjelden jeg leser teologisk fundert argumentasjon i spaltene i dag, verken fra konservativt eller liberalt hold. Mens jeg før kunne sukke over at de dominerende stemmene var så enerverende i sin teologi, tenker jeg nå at det meste har blitt teologisk uinteressant. Bibelen siteres jo innimellom aktivismen på begge sider av woke, men selve tenkningen er ofte løsrevet og banal.

Dette gjelder for alle kategorier kristne stemmer. Holdningene og kampsakene har revet seg løs fra teologien.

Jeg tenker på at Gud er han på hver side i Det gamle og Det nye testamentet

Den patriarkalske arven

Hva har dette med 8. mars og kvinnedagen å gjøre? Jo, jeg tenker på de unge, frilynte rettferdskjemperne i kirkene, som vil vel og er overbevist om at de har Jesus på laget. Jeg tenker på hva som kommer til å skje med dem i framtida. For en dag leser de kanskje Bibelen sammenhengende. En dag møter de noen som faktisk er imot kvinnelige prester og kan argumentere for det. Eller de er ferdig utdannet, sitter der på prestekontoret og må forberede prekener over tekster de før har sett bort fra.

Jeg tenker på hvordan de vil reagere når de oppdager hvilken arv kirka faktisk forvalter. Og nå tenker jeg spesifikt på den patriarkalske arven. Jeg tenker på at Gud er han på hver side i Det gamle og Det nye testamentet. Jeg tenker på at kvinner gjennomgående er annenrangs i hele kirkehistorien, på at Tertullian kalte oss djevelens port og at Luther mente vi skulle holde oss innomhus med våre brede rumper.

Dette er ikke unntakene, dette er regelen. Og jeg lurer på: Er kirkas venstreside beredt? Kan de håndtere dette? Finner de igjen den snille KFUK-KFUM-Jesus i Bibelen?

Kristendommen er ikke feministisk. Den er gjennomgående patriarkalsk

Så smått og lite

For selv om feminisme i dag nesten er å regne som en del av trosbekjennelsen i Den norske kirke, har den en veldig kort kristen historie. Ja da, Gud er som en bjørnemor hos Hosea og Jesus sammenlikner seg med ei høne. Men det er to skriftsteder, i en enorm tekstmasse. Og jo, Hans Nielsen Hauge sendte kvinner ut for å preke, og Augustin hadde som den første fantasi nok til å hevde at kvinner skulle oppstå nettopp som kvinner (og ikke bli menn) i frelsen, Aasta Hansteen fant inspirasjon til kvinnekamp i Første mosebok.

Men det er så smått. Det er så lite. De profetisk-frigjørende stemmene i Bibelen som feministpioneren Rosemary Radford-Ruether skrev vakkert om, finnes. Men man skal lete godt etter dem, også hos en forfatter som Jesaja, som tross alt regnes som håpsprofeten framfor noen.

Visdommen har riktignok kvinnelig pronomen i Salomos ordspråk, men til sammenligning kaller profetene folket en hore rett som det er.

Dette er ikke særlig håpefullt skrevet, tenker du kanskje. Og det er det ikke. Grunnen er ganske enkel: Kristendommen er ikke feministisk. Den er gjennomgående patriarkalsk, i sin historie og sitt sentrale skriftmateriale. Og siden vi ikke har forkynt det så veldig tydelig de siste førti åra, er jeg redd det har gått de unge hus forbi. Jeg er redd for at de blir sjokkerte og mister troen den dagen de faktisk setter seg ned og leser hele den Bibelen som kristendommen fortolker.

Jeg tror ikke de har fått de rette ressursene når vi ikke har tatt med oss feminismen som protest og som opposisjon til kateter og prekestol. I iveren etter å peke på de gangene Jesus var snill med damene, har vi underslått at dette er en liten fjert i fjøset av mannsdominans. Å komme fram til at kristendommen kan ville kvinner vel, krever faktisk et stort arbeid, og det arbeidet må synliggjøres overfor stadig nye generasjoner. Det gir seg ikke selv, og det har kanskje ikke blitt sagt tydelig nok.

Mens patriarkatet ikke trenger å tenke seg om for å fortsette i sine baner, er den kristne feminismen avhengig av å hele tida arbeide intellektuelt

Tradisjonskritisk feminisme

Feminismen har en plass i kristendommen og i teologien. Men den er der først og fremst som kritikk av alt det andre og selvsagte. Det kommer den også til å fortsette å være. Det blir aldri femti prosent kvinnerepresentasjon blant bibelforfatterne. Det blir ikke like mange kvinnelige bilder på Gud i salmeboka som mannlige. Jesus er mann. Gud er Faderen, Jesus Sønnen, og sånn kommer det til å være så lenge vi faktisk forholder oss til historien vår.

Dermed må feministteologien erkjenne sin plass som tradisjonskritisk, og jobbe derfra.

Dette er nemlig en framtid vi er dømt til å ha, vi som regner oss som kristne feminister: Siden tekstmaterialet vårt er som det er og ikke kommer til å endre seg nevneverdig, vil vi for alltid bli dem som peker på slagsidene, som bruker mistankens hermeneutikk, som oppfattes som fredsforstyrrere, som må argumentere bedre enn dem som overveiende og automatisk har Bibelen på sin side.

Vi kristenfeminister er og blir en kritisk protestbevegelse, og vi må ta ansvar for å bli værende nettopp det. Mens patriarkatet ikke trenger å tenke seg om for å fortsette i sine baner, er den kristne feminismen avhengig av å hele tida arbeide intellektuelt. Vi må opponere mot en arv vi også står i og viderefører.

På den lyse sida gjør det oss kristenfeminister til gode tenkere og skarpe teologer. Men skal det kunne fortsette, må også Åpen folkekirke sende barna sine på søndagsskolen. Bibeldannelse er ikke for de konservative, det er essensielt for alle kristne.

Var Jesus feminist?

Tror jeg at så Jesus var feminist? Rent historisk tror jeg ikke det, spørsmålet er en anakronisme. Men tror jeg at han anså kvinner og menn som like mye verdt, tror jeg at han så forbi sosiale hemsko, at han mente at alle skulle være like for loven, at ingen mennesker kan eie et annet? Ja, det tror jeg!

Og hadde jeg svart nei på det, tror jeg ikke jeg kunne kalt meg kristen. I Guds rike er den minste den største og dørene åpne for alle. Jesus rører ved den blødende kvinnen, han lar seg overbevise av den kranglete syrisk-fønikiske kvinnen, han reiser opp den lille, døde jenta til Jairus. Så midt i alt det som kan tolkes i motsatt retning, velger jeg å tro at Jesus vil kvinners liv, helse og utfoldelse.

For i Kristus Jesus er ikke mann eller kvinne. Men det må man lese Bibelen nøye for å få vite.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er ordinert prest i Den norske kirke, forfatter og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017 og skriver om teologi, kirke, eksistens og kultur.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar