Salwan Momika var koranbrenneren som nesten greide å holde Sverige utenfor Nato. Hans gjentatte provokasjoner satte landets søknad i fare, midt i en kritisk internasjonal situasjon. En brennende bok kan sette fyr på forholdet mellom land.
28. januar ble Momika skutt og drept, angivelig midt under en direktesending på internett. Drapet fikk noe pressedekning, men siden har det vært ganske stille. Fem personer som ble pågrepet er senere løslatt.
Fremtredende pressekritikere som Sarah Gaulin og Anki Gerhardsen har stilt spørsmål om stillheten skyldes en form for berøringsangst i pressen. Spørsmålet er om frykten for eskalering og voldeligere reaksjoner begrenser den frie journalistikken. Tidligere denne måneden møtte jeg dem til en samtale om det i Litteraturhuset i Oslo i regi av Oslo freedom forum og Norske PEN.
Hvis vi innskrenker retten til å kritisere andres tro står vi i fare for å svekke friheten til å tro
Nummenhet
Jeg tror ikke det er snakk om noen berøringsangst. Norsk presse har skrevet spaltekilometer etter spaltekilometer om karikaturstrid, islamisme, terrorangrepet mot Charlie Hebdo og lignende saker. Det er sikkert noen som kunne ønsket seg mer stoff om slike spørsmål, men det er et tema som pressen definitivt har berørt grundig og uten påtrengende angst. Det gir ikke mening at mediene plutselig skulle slutte å tørre å skrive om dette i starten av 2025.
Men kanskje vi har en viss nummenhet? Vi har kanskje opplevd så mange drap og trusler knyttet til koranbrenning og karikaturer at vi ikke lenger hever øyenbrynene noe særlig. Hvis det er tilfelle så er det et faresignal. Det er mange som har betalt en høy pris fordi de utfordret symboler mange holder hellig. Her må vi være på vakt.
Ytringsfriheten og religionsfriheten omtales som to tvillingrettigheter. De henger svært tett sammen. Hvis vi innskrenker retten til å kritisere andres tro står vi i fare for å svekke friheten til å tro.
Norske aviser har ikke ressurser, kompetanse og kilder til å paralleletterforske krevende drapssaker på svensk jord
Lite kunnskap
Jeg er overrasket over hvor lite presseomtale det har blitt av drapet på Momika. Jeg husker dagen nyheten ble kjent godt. Jeg tenkte at dette var en kjempesak som ville dominere nyhetsbildet. Saken scorer høyt på alle nyhetskriterier.
Så kom Senterpartiets utmarsj fra regjeringen i Norge. Et fly styrtet rett ved Det hvite hus. Fire nordmenn døde i en tragisk skredulykke. Det var en dag med tett nyhetsbilde.
Store saker kan få lite dekning på en slik dag. Avissidene, mobilskjermer, antall journalister og publikums oppmerksomhet er relativt faste størrelser som ikke vokser selv om nyhetsbildet er tettere.
Men hvorfor er det skrevet så lite om drapet etter denne dagen? Er mediene redde?
Nei. Fasiten er at i tiden etterpå har det kommet overraskende lite informasjon fra svensk politi. Enten holder de kortene svært tett til brystet, eller så famler politiet i blinde. Og når det ikke er noe nytt å skrive om, så blir det få nyhetssaker. Norske aviser har heller ikke ressurser, kompetanse og kilder til å paralleletterforske krevende drapssaker på svensk jord. Her er vi nødt til å lene oss mye på svensk politi og presse.
Farlig å spekulere
Hvorfor har ikke medienes kommentatorer skrevet mer om drapet? Tør de ikke ta et oppgjør med disse kreftene?
Her er svaret enkelt. Det er god grunn til å ha en sterk mistanke om hva som var motivet for drapet på Momika, men vi vet ikke. Det er ukjent. Mediene, også medienes kommentatorer, skal være forsiktig med å spekulere.
Kort tid etter drapet på Momika kom Sveriges 22. juli. I Örebro ble elleve personer, mange med innvandrerbakgrunn, skutt av en etnisk svensk mann. Også her er det stor usikkerhet om hva motivet er, selv om vi alle har våre mistanker. Derfor har det vært få spekulasjoner om det, uten at noen har kalt det berøringsangst.
Medier bør være tilbakeholdne med å spekulere i motiv og gjerningsperson når man vet så lite. I tiden etter 22. juli var mange overbevist om at terroren måtte være islamsk. Det var den ikke. Da en arabisk mann ble pågrepet etter angrepet på et julemarked i Magdeburg, hadde mange konklusjonen klar. Så viste det seg at han nok mest sannsynlig var tilhenger av det høyreekstreme partiet AfD.
Danmark har gjeninnført en blasfemilov, og det er et faresignal
Ny ytringsfrihetsdebatt
Anklagene om at mediene har berøringsangst sitter løsere når det er muslimer som er i søkelyset som gjerningspersoner. Mediene har skrevet lite om massakren i Örebro, men ingen har skrevet bekymrede kronikker i Aftenposten om den manglende dekningen.
Ekstrem og voldelig islam har angrepet ytringsfriheten. Tegnere er drept og truet, journalister trues. Terroristene prøver å få oss til å forlate våre verdier om ytringsfrihet og religionsfrihet gjennom ekstreme handlinger, gjennom å fremkalle frykt. I dag tør de færreste tegnere å tegne karikaturer av Muhammed, men debatten om islam og integrering preges ikke av frykt og berøringsangst. Debatten har voldsmennene ikke greid å stilne.
Jeg tror, og håper, at mange av de som i sin tid kritiserte publiseringen av karikaturene og kalte det «uklokt», tenker annerledes om dette i dag. Denne trusselen er fortsatt en stor utfordring, og et tema samfunnet ikke må la gå i glemmeboken. Danmark har gjeninnført en blasfemilov, og det er et faresignal.
Men ytringsfrihetsdebatten har flyttet seg enormt de siste ukene. Trusselen fra ekstrem islam er ikke blitt mindre, men vi ser nå helt andre og langt større trusler mot ytringsfriheten.
Islamkritikk og ytringsfrihet
Vi ser nå at verdens viktigste demokrati forsøkes demontert av en ekstrem politisk bevegelse. Ytringsfriheten er under press i landet som har vært ytringsfrihetens «lysende by på et fjell». Aviser som ikke skriver slik presidenten vil, sperres ute fra Det hvite hus, rike aviseiere fjerner redaktører og meninger de ikke liker fra avisene, sosiale medier er gjort om til eiernes propagandaverktøy, og uavhengige byråkrater sparkes.
Kampen for retten til å utfordre religioner og hellige symboler, retten til på være i ytringsfrihetens yttergrense uten å bli rammet av vold og trusler, har ikke blitt mindre viktig.
Nå har verden endret seg, og debatten om ytringsfrihet har også det. Alle som brenner for ytringsfriheten må ta inn over seg at det er i USA det viktigste slaget står akkurat nå.
