Dag Solstad er død. Ingen har som han prega norsk samtidslitteratur gjennom eit halvt hundreår. Mange av bøkene hans står seg framleis svært godt, mange er beint fram geniale, blant anna fordi han evna å vere både humoristisk og eksistensiell.
Det er lett å hevde at vi kjem til å lese Solstad i lang tid framover, for bøkene hans har skildra landet og samfunnet vårt på ein heilt unik måte.
Men Solstad var i tillegg til å vere den kanskje mest kjente og største forfattaren i sin generasjon, også kulturradikalaren som interesserte seg for Gud. Til dømes kan Professor Andersens natt sjåast som eit førevarsel for den seine 1990-talslitteraturen som interesserte seg for religiøse tematikkar.
Engel i skyene
Professor Andersens natt skulle heller ikkje bli noko enkelttilfelle; Solstad skriv om Gud i bøker både før og etter. Ikkje minst føyer romanen 16.07.41 (2002) seg til dette biletet.
Den sjølvbiografiske romanpersonen ser far sin som ein engel i skyene og går vidare til refleksjonar om himmelen og evigheita. Solstad skriv oppsiktsvekkande: «Så jeg Guds trone? Ja, jeg mener det, jeg kunne godt se Guds trone og skarene som var samlet omkring den. Men Gud selv så jeg ikke, han var fraværende for meg.»
Omgrepet Gud
Solstad ser altså Guds trone, men Gud sjølv ser han ikkje. Så langt og ikkje lenger, i romanen. Solstad diskuterer gjerne omgrepet Gud – slik han også lar romanpersonen Bjørn Hansen vere «alene med sin Gud» i 17. roman (2009) – men han er i bøkene forsiktig med å gå for langt inn i det tilsluttande. Det hindrar han like fullt ikkje å gå langt inn i trusførestellingar og dei største religiøse spørsmåla.
I den seinaste romanen, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen (2019), utdjupar Solstad dei religiøse refleksjonane frå tidlegare i forfattarskapen. Her står spørsmålet om døden og evigheita svært sentralt i første del av boka. Solstads har ein lengre passasje om korleis han sjølv står utanfor Perleporten og diskuterer med dei avdøde foreldra sine, med St. Peter som tilhøyrar – himmelske forestillingar, som han kallar dei.
Solstad diskuterer gjerne omgrepet Gud
Paradokset i trua
Alvoret slår endå tyngre inn når Solstads forteljar kjem inn på Dommens dag: Bjørn Hansen bekymrar seg sterkt for at han med opne auge går fortapinga i møte, sidan det er umogleg for han å knele framfor Gud.
Samtidig er det nettopp denne Gud han om igjen og om igjen stiller seg opp framfor:
«Fordi det bare er foran denne Gud, som jeg ikke tror på, at jeg kan si det. Guds eksistens gjør det problematisk å ikke tro. Og gjør Bj. Hansen urolig ved tanken på døden. Som kommer.»
La oss vise Dag Solstad den siste ære å lese forfattarskapet hans på nytt
Fredag kveld kom døden også for Dag Solstad. Og eg må innrømme at eg ser for meg alle scenene han har skrive ut om Perleporten, englar i skyene og Guds trone. Guds eksistens var ein av tematikkane han jobba med gjennom forfattarskapen. No er livet hans skjult hos Gud. Vi lyser fred over minnet hans.
Og la oss vise Dag Solstad den siste ære å lese forfattarskapet hans på nytt.
