Det er vanskelig å spå om fremtiden, og jeg står i fare for å havne i samme kategori som IBMs legendariske sjef Thomas J Watson som i 1943 skal ha sagt at verden bare vil trenge fem datamaskiner. Jeg tar likevel sjansen.
I Vårt Land 22.02.25 kunne vi lese et intervju Alf Kjetil Waglermo har gjort med Dr Ariel Zeleznikow-Johnston, der forskeren siteres på at døden er et løsbart problem og ikke en uunngåelig skjebne: «Teknologien finnes. Vi trenger viljen til å bruke den.» Han er aktuell med boka «The Future Loves You. How and why we should Abolish Death». Emneområdet hans er bevissthetsforskning, og i kjølvannet av det har han fattet interesse for hjernebevaring og muligheten til å avskaffe døden.
Har døden en egenverdi?
Samme uke leste jeg en Lancet-rapport med tittelen “The Value of Death: bringing death back into life”, (Lancet commission 2022). Ekspertgruppen bak rapporten siterer filosofen Bertrand Russell: «Uten døden ville enhver fødsel være en katastrofe!» Med sitt fokus på døden, som noe som har en verdi i seg selv, utfordrer de samtidens måte å se døden på. Døden i det 21. århundre beskrives som en historie om paradokser: Mens noen mennesker overbehandles i sykehus i den rike delen av verden, dør mennesker andre steder i verden av sykdommer som det er mulig å behandle, og de dør med store lidelser i mangel av tilgang til smertelindring. Rapporten anbefaler at vi bringer døden tilbake til livet, aksepterer det uunngåelige ved døden, innser at ikke alt kan kontrolleres, og tar inn over oss at vi er en del av naturen, underlagt naturens lover.
Jeg er en middelaldrende teolog som hele arbeidslivet mitt har levd tett på døden. Jeg mener det er kvaliteter ved døden som beriker livet
Sprikende innspill
De to innspillene spriker i hver sin retning. Zeleznikow-Johnstons ideer møter motstand hos meg på mange plan. Jeg stritter imot tanken om å utfordre dødens realitet, og håper han tar feil. Jeg kan hekte det på teologi, filosofi og etikk, men mest av alt er det en følelsesrespons hos meg. Ved å avskaffe døden vil vi miste noe av vår menneskelighet – skjebnefellesskapet vi hittil har delt med alle verdens mennesker, fra Kong Salomo til Jørgen hattemaker, for å si det med Alf Prøysen. Lancet-kommisjonens rapport, derimot, klør i øret til sykehuspresten. Den trekker da også frem teologer og filosofer som faggrupper som særlig gir oppmerksomhet til døden og verdien den kan ha for samfunnet og enkeltmennesker.
Husk, menneske, at du er støv
Som kristen håper jeg det er sant, slik vi kan lese det i 1 Tim 1:10, at Jesus «har tilintetgjort døden, og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet». Religionene kan ha ulike tilblivelseshistorier, men nærer seg i stor grad på forsøk på å komme til rette med liv og død, skapelse og forgjengelighet: At alt liv lever under dødens trussel. I kirka har vi gått inn i fastetiden med ordene «Kom i hu menneske, at du er støv», og påminnelsen «Memento mori». Og fastetiden munner ut i fortellingen ødeleggelse, død og nytt liv. I San Francisco ble jeg kjent med yogaens ulike posisjoner, der den siste er den viktigste: Shavasana. «In shavasana you are reborn», sa min yogalærer, når vi gikk inn i den siste hvilen. Som teolog måtte jeg selvsagt finne ut hva som lå i det. Reborn og born again – gjenfødelse og ny fødsel, ligger jo i alle fall språklig ganske nær hverandre. Jeg lærte at den siste yogaposisjonen har navnet sitt fra ødeleggelsesguden Shiva. Tanken er at det er nødvendig å bryte ned, for at noe nytt kan vokse frem – at det skjer en form for nyskapelse i denne siste, ultimate overgivelsen til hvilen.
Det ondes problem
Religionene er gamle og hører til en tid der mennesker søkte etter mening og sammenheng i uforståelige fenomen. Men vitenskapen kan stadig ikke forklare alt, og forsøkene på å få liv og død, og de store spørsmålene til å henge på greip blir nok aldri uaktuelle. I et slikt perspektiv har det bare meldt seg et nytt alternativ, nemlig at evig liv er mulig. Men evig liv i hva slags verden? Fortsatt vil det ondes problem være aktuelt. Fortsatt vil onde krefter gjøre seg gjeldende både i oss og i verden for øvrig. Det onde blir ikke avskaffet, selv om man skulle lykkes med å utrydde døden.
Urettferdighet i døden
I uoverskuelig fremtid vil dessuten virkeliggjøringen av en slik teknologi bare bidra til at vi havner enda lenger ut i det uføret Lancet-rapporten beskriver: Overmedikaliserte, fragmenterte og kostbare modeller som fratar både pasienter og deres pårørende verdighet, autonomi og emosjonelle støtte. Et av fremtidsscenarioene de skisserer er nettopp «udødelighet» og ulikhet. Udødelighet i hermetegn, fordi det fortsatt vil være snakk om å forlenge livet, ikke overvinne døden. Og ulikhet fordi det er dyr teknologi som vil komme de aller rikeste til gode, mens fattige ikke vil ha de nødvendige ressursene. Og nettopp ulikhetene innenfor døden og omsorgen for døende var en av motivasjonene for å lage denne rapporten.
Døden en naturlig del av livet
Jeg er en middelaldrende teolog som hele arbeidslivet mitt har levd tett på døden. Jeg mener det er kvaliteter ved døden som beriker livet, selv om det sikkert kan være provoserende for noen. Ja, døden kan være brutal, og ja, døden avdekker urettferdighet og ubalanse i verden. Men ingenting av dette løses etter min mening ved å avskaffe døden. I stedet tror jeg, som Lancet-gruppen, at vi heller skal bringe døden inn i hverdagen vår igjen, anerkjenne vår fellesmenneskelige sårbarhet og ikke minst vår gjensidige avhengighet av hverandre. Så overlater jeg til historien å felle dom over om jeg nå er fremsynt eller bakstreversk.
