Hold ut å lese hele dette lange sitatet:
«Det er vanskelig på noen få uker å kvitte seg med en tro på verden som en har hatt i tredve eller førti år. Forankret som vi var i vår rettsoppfatning, trodde vi det eksisterte en tysk, en europeisk, en internasjonal samvittighet, og vi var overbevist om at det fantes et mål av umenneskelighet som en gang for alle var blitt umulig blant mennesker. Jeg prøver her å være så ærlig som jeg kan, derfor må jeg tilstå at ingen av oss i Tyskland og Østerrike i 1933 og tilmed i 1934 trodde at en hundredel eller en tusendel av det som skulle bryte inn bare noen uker sendere, kunne være mulig.»
Bytt ut landhenvisningene og årstallene, og dette kunne vært skrevet om vår tid. Det er det imidlertid ikke, det er den østerrikske forfatteren Stefan Zweigs ord om den første perioden etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1934. Hans berømte verk Verden av i går kom ut i 1942, men inneholder mange passasjer som passer vel så godt inn i vår tid.
Vi står i en ny situasjon. Det vi trodde var felles grunn, en felles anstendighet og menneskelighet for hele spekteret av dem som deltar i det politiske, viser seg å smuldre opp. Nå er det ikke en gang et ferniss av sivilisasjon over råheten, den trer åpent fram.
Vi kan ikke vente til verden er på stell før vi lever livet vårt. Verden er aldri på stell
To modus
Hva dette betyr politisk, er andre enn meg bedre til å tenke om. Men det har også eksistensielle sider. For kirka og kristne, ja, egentlig for alle mennesker, finnes det nå to moduser, og begge er like viktige.
Det ene moduset er protesten. Det innebærer kunnskapsinnhenting, analyse, kamp og motstand med ord og med handling. Vi må fortsette det politiske arbeidet, bruke de demokratiske arenaene og spillereglene, skrive i avisene, organisere oss, gå rettens vei og så videre.
Det andre moduset er å leve livet godt og rikt.
Det første forsvarer det livet vi er skapt til å leve, i fred og fellesskap med hverandre og kloden. Men det andre, å faktisk leve det livet, nyte og dyrke det, sette pris på det og takke for det, og ikke bare beskytte det og sloss for det, er avgjørende.
For vi kan ikke vente til verden er på stell før vi lever livet vårt. Verden er aldri på stell. Å leve under eksistensiell trussel er den menneskelige og historiske normaltilstanden, det har nesten alltid vært vilkåret for å utfolde de verdiene vi mener er gode og rette.
Forrige søndags ene lesetekst var hentet fra Andre korinterbrev. Der står det: «Vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått i hjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt.» Det er nettopp i nødstid at vår nestekjærlighet skal blomstre. Ikke når vi har tid og overskudd, ikke når vi er ferdig med å skrive leserinnlegg. Rikdommen må vi erfare i fattigdommen, livet må bryte fram under dødens trussel. Det er nå vi prøves.
Jeg vil at det skal være fred i mitt indre. Ikke for å glemme politikken, men for å huske hvorfor vi skal kjempe politisk
De harde hjerter
Stefan Zweig var jødisk, og forsto tidlig at han ikke kunne bli boende i Østerrike. Han oppholdt seg i flere perioder i London før og under krigen. Om et av disse oppholdene skriver han: «det mest velgjørende var at jeg endelig igjen følte en sivil, høflig, uopphisset atmosfære fri for hat omkring meg. Det var ingenting som i den grad hadde forgiftet mitt liv i de siste årene som at jeg alltid følte hat og spenning omkring meg i landet og i byen, og at jeg alltid måtte være på vakt for ikke å bli dradd inn i disse diskusjonene. (...) Her kunne en puste, tenke, overveie tingene.»
Kontrasten mellom hatet og spenningen på den ene sida og det britiske livet på den andre, er stor. Zweig nevner for eksempel at britene var opptatt av hagen sin og andre hobbyer. Mens han kom fra gnisninger, opplevde han å møte livet selv, slik man ønsker å leve det.
Denne oasen var mulig fordi britene ikke sto under den samme akutte trussel som Zweig og andre jøder eller østerrikere. Det var lettere for britene å leve vanlig enn det var for Zweig. Like fullt er det noe å lære: Det gjelder å holde hendene i gang og hjertet varmt.
Jeg kjenner det selv, at hjertet mitt hardner. At jeg tenker og sier harde ting. At jeg er sint, setter opp forsvarsverker, distanserer meg, vil kutte båndene til verden. Men hvis jeg ikke kjemper mot det, da har råheten fått snike seg inn på innsida. Da har ikke bare verden der ute blitt hard, da har også verden her inne blitt det.
Jeg vil at det skal være fred i mitt indre London. Ikke for å glemme politikken, men for å huske hvorfor vi skal kjempe politisk.
Fortida vi lengter etter, er jo ikke 1800-tallet eller 1950-tallet. Vi lengter etter tida før USA valgte Trump til president, til tida før Russland gikk inn i Krim. Vi lengter etter 2013.
Verden av i går, ikke verden av 1750
Når ting er som de er, er det lett å tippe over i virkelighetsflukt, spesielt som nostalgisk dyrking av en svunnen tid. Det må spesielt kirkene vokte seg for, siden de uvegerlig vender blikket bakover i tid og dermed lett kan falle for fristelsen til å idealisere fortida.
Men det å se tilbake er ikke feil i seg selv. Fortida har fortsatt verdi, og kanskje merker vi det mer akkurat nå. Det er lett å tenke at nostalgien og lengselen er reaksjonær, men det trenger den ikke være. For fortida for oss nå, det vi lengter etter, er jo ikke egentlig 1800-tallet eller 1950-tallet. Vi lengter etter tida før USA valgte Trump til president, til tida før Russland gikk inn i Krim. Vi lengter etter 2013.
Det finnes verdier og levemåter nå som ikke fantes for femti eller hundre år siden, det finnes friheter som er umistelige og hardt tilkjempede. En del av det å beskytte hjertet og leve livet, er å beskytte og leve det som er oppnådd i vår tid, som for eksempel kvinners rettigheter og større aksept for religiøst, seksuelt og etnisk mangfold.
Det finnes gode, nære tider å lengte til og forsøke å realisere igjen. Får frykten oss derimot til å skru idealet tilbake til en tid med strenge kjønnsroller, rural bosetning og lav sosial mobilitet, har vi tatt for hardt i. Da ligner vi jo også de mektige menn i øst og vest og deres visjoner. Det var verden av i går Zweig lengtet etter, ikke verden av 1750.
For Zweig førte det omflakkende eksilet og tapet av det Europa han kjente til en dyp depresjon. Han og kona Lotte døde i selvmord i sitt hjem i Rio de Janeiro i 1942. Når vi ser historien i bakspeilet, vet vi at han antakelig kunne ha fått et bedre liv dersom han hadde holdt ut tre år til.
Men for Zweig var det gårsdagen som telte, på en måte som gjorde at han ikke lot muligheten for en framtid trøste seg. Når vi ser tilbake, kan vi også se at en frelsende framtid har kommet til mange desperate tider. Det gjelder bare å holde hjertet varmt mens vi venter og kjemper.
