For 30 år siden studerte jeg en tid i Roma. Derfra husker jeg godt en samtale med en annen student. I dag er han forøvrig kritiker i en av våre tabloidaviser. «Dere kristne, ja, dere driver med deres egne greier», sa han til meg. Han insisterte: Slik var det bare. Jeg husker fremdeles opplevelsen av å bli plassert utenfor, som i en irrelevant og lukket boble.
Da den vestlige sivilisasjon ble bygget på ruinene av Romerriket, var kirken på alle vis den bærende strukturen
Jeg fant meg ikke i det. I Roma erfarte jeg jo nettopp hvordan kristendommens flamme hadde næret fremveksten av hele den vestlige sivilisasjon. Løvebrølene stilnet i Colosseum, men kirker ble bygget på martyrenes graver. Mens Forum Romanum falt i ruiner, ble romerretten videreført gjennom kirkens lovgivning. I klostrene organiserte man samfunn, tok vare på klassisk filosofi, utviklet jordbruk, sykepleie og tenkning. Da den vestlige sivilisasjon ble bygget på ruinene av Romerriket, var kirken på alle vis den bærende strukturen. Kulturen ble etter hvert gjennomsyret av de kristne verdiene.
Som kristen var jeg slettes ikke utenfor. Tvert imot, jeg var midt i sentrum.
Den sekulære offentligheten plasserer de kristne i en egen boble, men samtidig er bobla også blitt noe mange kristne forstår seg selv i
Elefanten i rommet
Uten å kjenne til den kristne tradisjonen, er det ikke mulig å forstå politikk, arkitektur, litteratur, filosofi, musikk, bildekunst eller kort sagt vår egen vestlige kultur. Man kan heller ikke forstå norsk historie. Om det er fremveksten av lovgivning, nasjon, rettsstat, demokrati, velferd, skole eller likestilling: Den kristne flammen nøret det alt sammen.
Samtidig er det kanskje ikke så rart at mange tenker at de kristne lever i en egen boble. For i dag, etter avgjørende perioder med sekularisering, betyr det å være kristen ofte at virkelighetsbildet du bygger på, er et annet enn det samfunnet rundt holder seg med. Den sekulære offentligheten plasserer de kristne i en egen boble, men samtidig er bobla også blitt noe mange kristne forstår seg selv i. Det er naturlig for subkulturer.
Men nå er det på overtid å se at den kristne tenkningen ikke bare er relevant, men faktisk helt nødvendig, i diskusjonen om hva som kan bære gjennom den sivilisasjonskrisen vi befinner oss i akkurat nå.
I skyggen av Trump og J.D. Vance har diskusjonen våknet om en vestlig og europeisk identitet i møte med en ukjent fremtid. Samtidig er elefanten i rommet gigantisk når vår egen kulturarv diskuteres. I Danmark lanserte Svend Brinkmann, landets huspsykolog, nylig behovet for en kulturell opprustning med fokus på det som forener oss. Han peker på en historisk arv fra antikken, renessansen og opplysningstiden, men ikke en tøddel om den kristne tradisjonen som tross alt forente Europa i over tusen år.
Det samme fraværet lyste da Klassekampen tok opp tråden over to hele sider, 18. mars, med overskriften «Vil væpne Europa med kultur». Ulike norske intellektuelle snakker her om europeisk identitet. Det handler om sannhet, humanisme, maktfordeling, mangfold, toleranse, pluralisme og selvransakelse. I oppfølgingssaken 24. mars handler europeisk identitet fortsatt om arven fra opplysningstiden. Elefanten i rommet viste seg imidlertid på bildet som ledsaget oppslaget: en europademonstrasjon i Roma hvor de ikoniske kirkene på Piazza del Popolo var kulisse.
Det er åpenbart at vi har sekularisert vår egen fortid, slik nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre pekte på da han i fjor rigget jubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Hva betyr det? Det betyr at vi som samfunn ikke lenger kjenner flammen i vår egen kultur. For Myhre ble det en aha-opplevelse at folk ikke visste at landsloven var skrevet i en kristen tradisjon.
Hvilken fortelling i vår kultur er det som definerer hva et menneske er? Hvilke modeller har vi for samfunn og solidaritet? Svarene styrer hvordan vi møter samtidens utfordringer
Epokale endringer
Jeg tror at den kristne tradisjonen må vises frem og diskuteres på torget. Ikke fordi kristendommen skal aksepteres som en del av det statssanksjonerte mangfoldet, men fordi jeg tror at noe enda mer alvorlig står på spill.
Vi står på randen av noe vi ikke helt vet hva er. Hvilke krefter er det som tar over samfunnet vårt? Hvordan ser verden ut om ti år? Det handler ikke bare om politiske endringer, der hver ny dag synes å bringe en ny katastrofe. Det handler om dype strukturer. Vi er i et av de øyeblikkene i historien hvor endringene ikke lenger er lineære, men epokale. Det skjer et sivilisatorisk paradigmeskifte vi ikke vet utfallet av.
Da blir spørsmålet: På hvilket fundament kan vi møte den usikre fremtiden og de destruktive kreftene? Hvordan kan vi fortsatt bygge en sivilisasjon – hvis det er mulig?
Diskusjonen handler ikke bare om de felles verdiene som allerede er felt ned i norsk lovgivning og selvforståelse: mangfold, likeverd, likestilling og toleranse. Dette er abstrakte begreper som passer godt i festtaler, men hvor innholdet endrer seg etter hvilken kurs båten tar.
Jeg mener diskusjonen snarere må handle om dypstrukturene vi tenker med og gjennom. Hvilken fortelling i vår kultur er det som definerer hva et menneske er? Hva er menneskets frihet og kall? Hvordan tenker vi historie og hvilke modeller har vi for samfunn og solidaritet? Svarene på disse spørsmålene styrer hvordan vi møter samtidens utfordringer.
Ser vi bakover, er den kristne tradisjonen koden til den vestlige sivilisasjon. Når vi ser fremover, vet vi ikke hva fremtiden bringer. Jeg tror ikke poenget er å kjempe for kristendommens territoriale plass i en kulturkrig, heller ikke å fremheve den kristne troen som identitetsmarkør. Det handler snarere om å bruke de kristne forestillingene til å forstå hvordan den grunnleggende tenkningen om menneske og samfunn endrer seg i dag, og dernest bidra med nødvendig beredskap i møte med det som vil komme.
