Nylig var det årsmøte i Åpen folkekirke. Der skulle det diskuteres hvordan organisasjonen skal «lede an i arbeidet med å utvikle Den norske kirke som en åpen og demokratisk folkekirke».
En av sakene på arbeidsprogrammet var hvordan man i åpenheten og demokratiets navn skal stenge en brysom og konkurrerende liste ute fra kirkevalget. Et annet spørsmål som ble diskutert var hvordan organisasjonen skulle bruke partipisk for å få igjennom dette åpenhetsprosjektet.
Det er den såkalte Nominasjonskomiteens liste som er en torn i øyet på Åpen folkekirke. Nominasjonskomiteens liste er menighetenes fellesliste i hvert bispedømme. Den settes sammen av kandidater foreslått fra prostiene, og har ikke sitt utgangspunkt i et kirkeparti, organisasjon eller et bestemt kirke- eller samfunnssyn.
Merkelige greier
Åpen folkekirke er mot denne listen, og har i sitt valgprogram at den skal legges ned hvis det stilles andre lister i et bispedømme. De er ikke uten gode argumenter for det. Hvis en tenker på kirken som et parlamentarisk demokrati er det forståelig at man synes det er rart med en slik liste. Tenk om valgkretsene skulle stilt med sin egen angivelig nøytrale liste i stortingsvalget?
Det er et gode at vi har et kirkedemokrati i Norge. Men å drive med valg og demokrati er ikke kirkens mål, det er et middel
Det ville vært rart. Men det som er like rart er at så mange sammenligner et medlemsdemokrati med et nasjonalt politisk demokrati.
Det er et gode at vi har et kirkedemokrati i Norge. Men å drive med valg og demokrati er ikke kirkens mål, det er et middel. Det står i skarp kontrast til demokratiet som styringsform for stater. Da er demokratiet et mål i seg selv, og politisk konkurranse er selve motoren i systemet. Et samfunn er komplekst, og uenigheten må organiseres i partier.
Medlemsorganisasjoner er mindre komplekse enn stater, og kan holde seg med enklere styringssystemer.
Fraksjonering som ideal
Det er mange norske medlemsorganisasjoner som er demokratisk styrt av medlemmene. I slike organisasjoner prøver man som regel å motvirke organisert fraksjonering. Fraksjonsvirksomhet kan sementere forskjeller og forsterke indre maktkamp på bekostning av organisasjonens egentlige formål.
I Den norske kirke er fraksjonering blitt satt i system. Det bør diskuteres om det tjener Dnk som folkekirke.
Man kan være enig eller uenig med Åpen folkekirkes kamp for likekjønnet vigsel og bred inkludering, men de kjempet en legitim kamp med legitime virkemidler i en medlemsstyrt organisasjon.
Det var selvsagt rå maktkamp og fraksjoner i Den norske kirke før Åpen folkekirke, og deretter konkurrentene Bønnelista og Frimodig kirke, ble dannet. Men listedannelsen forsterket fraksjoneringen. Dette er en kirkepolitisk utvikling som vanskelig kan reverseres. Den kaviaren som aldri kommer tilbake i tuben.
Spørsmålet nå er om en tydeligere partipolitisering og en tydeligere fraksjonering enn i dag tjener Den norske kirkes egentlige formål. Skillelinjene i de sakene som nå diskuteres i Dnk går ofte på tvers av listene. Synet på liturgi følger for eksempel ikke nødvendigvis skillelinjene i syn på samlivsetikk.
En befestning av fraksjonsdannelsene styrker ikke nødvendigvis medlemsdemokratiet. Det er også en utfordring hvis frivillig innsats i for stor grad kanaliseres inn i innadvendt maktkamp i stedet for i skapende virksomhet.
Som trossamfunn bør Den norske kirke spørre seg selv om det er mer eller mindre fraksjonering som vil tjene kirkens formål. Når kirkedemokratiet får for høy egenvekt, spiser det av ressursene som skulle blitt brukt til det faktiske kirkearbeidet. Demokratiet blir en gjøkunge.
Brysom konkurrent
I Kirkevalget i 2023 fikk Nominasjonskomiteens liste en tredjedel av stemmene. Åpen folkekirke ble klart størst med 45 prosent. Siden de ikke fikk rent flertall, ble det Nominasjonskomiteens leder Harald Hegstad som fikk det viktige vervet som kirkerådsleder.
Det er altså en ganske populær og brysom konkurrent Åpen folkekirke prøver å stenge døra for. Man kan innvende at denne kampen føres på demokratisk vis, at det skal skje gjennom flertallsvedtak. Det blir i så fall litt som å høre Trump bruke sitt angivelige folkelige mandat til å overkjøre kongress og domstolen. Et udemokratisk flertallsvedtak er ikke demokratisk.
Belastende partipisk
Medlemmer som er mot å avvikle nominasjonskomitelistene får sitt pass tydelig påskrevet. Inga Dekko, som har tidligere representert Åpen folkekirke på Kirkemøtet, valgte å trekke seg i fjor. Hun opplevde presset og partipolitiske intensjoner som mentalt belastende. Det bør være en vekker for en organisasjon som har åpenhet som sin kjerneidé.
Under årets årsmøte ble partipiskparagrafen sminket litt penere. Et forslag om at representanter måtte stemme «partilinja» i kirkemøtet eller bispedømmeråd hvis tre fjerdedeler av gruppen mente det samme, ble endret. Nå gjelder regelen bare for kirkemøtet, og man bruker ordet «forutsette» framfor å «pålegge».
Det er mildere, men det er fortsatt en streng partipisk i et medlemsdemokrati. Hvorfor ønsker Åpen folkekirke å presse tillitsvalgte til å stemme mot sin egen overbevisning? Det gir mening i et politisk demokrati, men det virker fremmed i et medlemsdemokrati.
Det er vanskelig å gå fra å være opprører til å bli selva makta. Det er vanskelig å gå fra å utfordre som minoritet til å inkludere som majoritet. I det store og det hele håndterte Åpen folkekirke dette klokt med Kristin Gunleiksrud Raaum som kirkerådsleder.
I saken om Nominasjonskomiteens liste ser vi tydelig en gruppe som har gått fra å utfordre til å bestemme, som nå vil befeste egen makt, og stenge utfordrere ute. Kampen for åpenhet har blitt til en kamp for å sikre egen posisjon. Det er dessverre slik opprørsledere ofte oppfører seg når man havner i posisjon.
Ap-kultur
Åpen folkekirke er i større grad enn andre lister i kirkevalget preget av partipolitikere. Det kan fremstå som at de prøver å gjøre kirkepolitikken mer lik partipolitikken. Det er den verden de kjenner og kan.
Både leder i og nestleder i Åpen folkekirke er medlemmer av Arbeiderpartiet, et parti kjent for en rå maktkultur og sterkt fokus på indre strid. Jeg tror ikke den typen politisk kultur er det Den norske kirke trenger mer av.
Hvis Åpen folkekirke skal leve opp til sitt navn bør de legge vekk sin kamp for å forby en populær konkurrent, og de bør legge vekk partipisken. Sistnevnte hører ikke hjemme i et medlemsdemokrati.
Kirken skal bli sterk gjennom frivillighet og åpenhet, og ikke gjennom tvang og utestengelse. Åpen og redelig kamp mellom interesser er demokratiets kjerne. Kirken har et annet oppdrag.
