Som 18-åring avtjente jeg ikke verneplikten min. Jeg hadde planer for hva jeg skulle etter videregående, og ble ikke engang innkalt til fysisk sesjon (noe jeg for øvrig tok som en liten fornærmelse, ettersom jeg trodde jeg var i ganske god form). Jeg var ikke særlig sugen på kalde netter i bekmørke Indre Troms, eller å marsjere til gnagsårene minnet om plommer og hallusinasjonene tok over på netthinna.
Så ved å huke av på «svært lite motivert» på det digitale sesjonsskjemaet fikk jeg slippe alt det ovennevnte.
Å styre unna de fysiske påkjenningene var behagelig. Men mest av alt var det veldig behagelig å slippe å bære våpen. Jeg trengte ikke engang å ta stilling til om jeg ville gjøre det. Dersom jeg hadde fullført et år i førstegangstjenesten, ville et inntog av fremmede makter i landet betydd at jeg ikke bare hadde blitt ringt, men kommandert ut til å forsvare oss. Våpenet jeg da ville ha båret, hadde ikke vært til pynt, det hadde vært til å rette mot andre mennesker.
En billig folkehøgskole
Som tenåring fikk jeg for øvrig førstegangstjenesten presentert som en slags billig folkehøgskole, med striglet hår og kule uniformer, i tillegg til alt slitet. Opphøyelsen av hvor flotte mennesker Forsvaret produserer har heller ikke blitt mindre med Kompani Lauritzen på TV-skjermen, som kan forkludre bildet av hva et forsvar er.
Jeg er ikke veldig gammel, men når jeg ser på hvor vill verden har blitt, føles det som en evighet siden jeg var 18 år
Jeg gjennomskuet folkehøgskolebildet, siden jeg forsto at det jo er en soldatutdanning. Nå har jeg gjennomskuet meg selv. For min selvrettferdige moralisme var tuftet på et naivt blikk på verden, der virkeligheten føltes nær en fredelig idealtilstand. I hvert fall her i Norden.
Jeg er ikke veldig gammel, men når jeg ser på hvor vill verden har blitt, føles det som en evighet siden jeg var 18 år. Vi har strevd oss gjennom år med virus og nedstengninger, Russland har gått til fullskala krig mot Ukraina og USA bytter tilstand mellom alliert og fraværende hvert kvarter.
Da er jeg glad for at alle partiene på Stortinget står sammen om å ruste opp Forsvaret. Å se dem avbildet side om side med milliardene mellom seg gir meg et (halm)strå av trygghet i en skummel verden.
Men det treffer meg også som et speil. For hva vil jeg gjøre? Jeg, som ikke hadde lyst til å bære våpen selv engang, vil jo da at andre skal gjøre det for meg. For å bruke kraftige ord, er det både feigt og hyklersk av meg.
Kan ikke verve meg
I Norge har alle verneplikt, og ikke den verveordningen vi kjenner fra amerikanske propaganda-plakater eller andre land. Derfor kan jeg ikke bare stikke ned på Akershus festning og si ifra om at jeg er tilgjengelig. Jeg ble ikke innkalt til sesjon, og ‘dett var dett’ for førstegangstjenesten.
Det finnes imidlertid mulighet for at jeg likevel kan bli mobilisert til Forsvaret dersom krisen skulle bli et faktum. Fram til jeg er 44 år er jeg nemlig fremdeles å regne som vernepliktig. Landstillitsvalgt for soldatene, Mikael Brønnum Leonhardsen, uttaler til NRK at han mener det burde bli pensum å lære om dette i videregående skole.
Men tilfeldighetene skal også ha det til at jeg i skrivende stund skal søke mastergrad. Søknadsfristen for høyere utdanning er bare noen dager unna. Med min bachelorgrad i fysikk er jeg ikke kvalifisert for å ta videreutdanning i Forsvaret, men som Unge Høyre-leder Ola Svenneby sa i Debatten forrige måned: «Framover må kanskje mange som ellers ikke ville jobbet i Forsvaret gjøre nettopp det».
Det føles rimelig fjernt å bidra til å lage instrumenter som har som oppgave å ta livet av mennesker
I Norge har vi også store våpen- og krigsutstyrprodusenter i både Nammo og Kongsberg. Hvis jeg tar «riktig» mastergrad, trenger de sånne som meg.
Styrer unna olje
Når jeg etter hvert skal ta i bruk utdanninga mi, frister det ikke å jobbe i hverken olje- eller shippingselskaper. Jeg har ikke så lyst til å være et tannhjul i en industri som jeg mener ødelegger jorda slik vi kjenner den.
Tidligere ville våpenindustrien gitt meg den samme typen bismak. Det føles rimelig fjernt å bidra til å lage instrumenter som har som oppgave å ta livet av mennesker. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Den formen for uopplyst, selvsentrert pasifisme som på et vis ble ideologien min som tenåring, er i ferd med å svinne hen.
Industrien som snekrer sammen våpen og forsvarsutsyr har ikke endret seg, men det har verden, og det har jeg. Da blir spørsmålet: Hvis noen må lære seg å bruke våpen, og noen må lage dem, hvorfor ikke meg?
Jeg lover ikke at jeg kommer til å jobbe i Kongsberggruppen etter endt utdanning. Men døren er åpnet på gløtt, og kanskje pliktfølelsen på et tidspunkt vil kalle – også på meg.
