Vi bør bli en mer samtalende kirke. En kirke som er preget av vilje til å prøve ut synspunkter, bli kjent med hverandres anliggender i en rolig drodling, lete etter løsninger på felles utfordringer. Rolige samtaler som viser at vi sammen tar ansvar for å være kirke.
De siste tredve årene har slitt på samholdet, men erfaringen er at vi fremdeles hører sammen. Avskallinger og utmeldinger på grunn av meningsforskjeller, er relativt marginale. Selv om noen mener at ulikt syn på samliv fremdeles er et testspørsmål, er det stort sett trusler, mer enn kirkesplittende. Vi har funnet et modus vivendi, slik det tidligere skjedde da striden sto om kvinner kan være prester eller vigsel av skilte.
Mer bruk av direktevalg
I 2008 var utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» avgjørende for at partiene på Stortinget inngikk en avtale om endringer mellom Staten og Den norske kirke. Forutsetningen var at kirken etablerte ordninger som sikret kirkens organer sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos medlemmene. Det skulle skje ved «reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg».
Stortingsvedtaket kom etter et omfattende utredningsarbeid. Det ble innledet med rapporten «Samme kirke – ny ordning» fra en Kirkerådsoppnevnt arbeidsgruppe. Fire år senere kom en offentlig utredning, «Staten og Den norske kirke». Den førte til en Stortingsmelding som ble godkjent i statsråd dagen etter den politiske avtalen i Stortinget. Alt forarbeidet tok til orde for endringer i valgordningene i Den norske kirke: Kirkens organer måtte sikres økt demokratisk legitimitet. Flertallet i alle utredningene ønsket mer bruk av direktevalg, ikke bare til menighetsråd, men også til bispedømmeråd og kirkemøte.
Muligheten for å møtes ansikt til ansikt forsvant
Kirken vedtok endringer i valgordningene. Første forsøk var parallelt med kommunevalget i 2011. Utredningen om styrket demokrati foreslo preferansevalg, en liste hvor kandidatene sto alfabetisk. Forutsetningen var at disse fikk presentere seg og sitt syn. Det gikk ikke så bra. Presentasjonen av kandidatene var dårlig gjennomført og det var vanskelig å skjønne hvordan man skulle bruke stemmeseddelen. Ved neste valg ble det mulig å lage et program og stille med egen liste. Samtidig skulle bispedømmerådenes nominasjonskomité lage en liste på grunnlag av innspill fra menighetsrådene. I første omgang førte det til at «Åpen folkekirke» ble dannet. «Bønnelista» og «Frimodig kirke» kom etter hvert.
Uheldige konsekvenser
Årets kirkemøte skal diskutere økt bruk av elektronisk valg. Kirkerådet har også foreslått fortsatt bruk av listevalg. Bruken av elektronisk valg vil i praksis flytte kirkevalget vekk fra de offentlige valg hvor fremmøte fremdeles er ordningen. Det kan øke valgdeltagelsen til tross for at det er et brudd med den politiske avtalen fra 2008. En slik ordning ivaretar likevel Stortingets hovedanliggende: å styrke demokratiet i kirken.
Stortinget krevde ikke listevalg. Det krevde tydelige alternativer. Likevel bør vi vurdere ordningen med listevalg. Jeg mener at denne har to uheldige konsekvenser:
- Partienes opptreden på Kirkemøtet viser at de internt stort sett bare er enige om noen markeringsaker, særlig omkring samliv. De mener mye forskjellig, om for eksempel kirkeordningsspørsmål.
- Organisering i kirkepolitiske grupper ført til økt polarisering. Kirkemøtet er blitt en debattarena for kirkemedlemmer som ellers ikke møtes.
Sytten år etter den politiske avtalen i Stortinget og ti år med listevalg i Den norske kirke, tror jeg tiden er inne til å spørre om valgordningene har bragt oss dit vi ønsker å være. I «Samme kirke – ny ordning» formulerte vi et hovedanliggende som jeg fremdeles mener er gyldig: «Valordningane må uttrykkje at alle valde organ representerer og får mandatet sitt frå medlemene.» Direktevalg til menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte ivaretar dette anliggendet. Innvendingen mot direktevalg til de regionale og nasjonale organer, har vært at sognene er kirkens grunnenhet og at menighetsrådet derfor bør velge dem. Det er å blande sogn og menighetsråd. Medlemmene velger menighetsrådet, da er det heller ingen grunn til å diskreditere direktevalg av andre organer.
I denne saken trenger vi ingen raske avgjørelser, men en lang og rolig samtale hvor vi sammen søker kirkens beste
Likevel kan det være grunner til å vurdere andre ordninger. I tiden 1984–1996 ble bispedømmerådet valgt på et møte hvor alle medlemmer i bispedømmets menighetsråd deltok. Det ble et møtested hvor synspunkter kunne brynes mot hverandre, hvor små og store samtaler var mulig. Slik ble de også steder for å bekrefte hverandres tilhørighet til kirken, på tvers av meningsforskjeller. Valget som også var valg til Kirkemøtet, ble forberedt av en nominasjonskomité som skulle sikre allsidighet i listen av kandidater. Det ga mulighet for samtaler og endringer på listen.
Lang og rolig samtale
Kirkeloven fra 1996 førte til at bispedømmemøtet ble borte. En nominasjonskomité laget en liste hvor det var mulighet for endringer, men det var komplisert. Samlet ga dette mindre mulighet for velgernes innflytelse over hvem som sto på listen. Selve valget foregikk gjennom posten. Muligheten for å møtes ansikt til ansikt forsvant.
Jeg drømmer om en samtalende og mindre polarisert kirke. Bispedømmemøter kan bli spennende storsamlinger. De kan muliggjøre samtaler om smått og stort i kirken og samtidig være steder for valg. I et samfunn som også trues av polarisering kan slike møter bekrefte kirken som sted for den gode samtale. Menighetsrådet skal fortsatt velges direkte. Bevisstheten om at medlemmene også skal delta i bispedømmemøtet kan forhåpentligvis virke mobiliserende på valgdeltagelse og viljen til å være kandidat.
I denne saken trenger vi ingen raske avgjørelser, men en lang og rolig samtale hvor vi sammen søker kirkens beste.
