«Denne historien er langt eldre enn sine år. Dens høye grad av fortidighet skyldes at den utspiller seg før et visst vendepunkt og en viss grense som forårsaket dyp splittelse i livet og bevisstheten.» Slik innleder Thomas Mann den store romanen Trolldomsfjellet.
Thomas Mann skrev dette i 1924. Han forsto at verden hadde passert et avgjørende punkt, men ante ikke noe om det som skulle komme. Stefan Zweig visste derimot hva det hadde ført til da han skrev Verden av i går i 1942. Han mener i likhet med Mann at den gamle verden gikk tapt da første verdenskrig brøt ut, og han til sin forferdelse så sin generasjon med begeistring marsjere undergangen i møte.
Jeg kjente meg igjen i stemningen fra 1930-tallet
Vendepunktet
For meg ble onsdag 2. april 2025 – dagen som USAs president proklamerte som frigjøringsdagen – opplevd som et slikt vendepunkt. Ikke på grunn av børsfall og utsiktene til økonomisk tilbakeslag. Det som traff meg med slik kraft, var retorikken og tankegangen i talen til Trump.
For alvor sank dette inn hos meg to dager senere da jeg så filmen om Dietrich Bonhoeffer, en av de få tyske kirkeledere som våget å gjøre motstand mot Hitler. Og la meg med en gang si at jeg ikke hevder at Donald Trump er en ny Hitler, eller at MAGA er en nazi-bevegelse. Men likevel opplevde jeg at jeg kjente meg igjen i stemningen fra 1930-tallet.
Det som virket kjent for meg, var ikke skildringen av fengsling, tortur og dødsdom som møtte Bonhoeffer da Det tredje rike hadde blitt virkelighet. Vi er ikke der. Nei, det jeg kjente igjen var da Bonhoeffer vendte hjem fra USA i 1931 og opplevde hvordan noe nytt og skremmende hadde inntatt både folket og kirken i hjemlandet mens han var borte.
Såret stolthet
Det mest slående i Trumps tale var den voldsomme understrekingen av at USA er blitt lurt og svindlet. Denne tonen av såret stolthet og av ønske om å ta igjen synes jeg er virkelig foruroligende kjent.
Det er reelt nok at at USA har et enormt problem med statsfinansene. Det skyldes at de i mange år har levd på lånte penger, ved å øke utgiftene og samtidig senke skattene. Men nå er gjeldsbyrden blitt så stor at det ikke lenger er bærekraftig, særlig ikke når Trump vil gi enorme skattelettelser til de rikeste.
Men om staten sliter, så er USAs økonomi sterk. Det økonomiske systemet Trump angriper har tjent landet godt. Amerikanske forbrukere har fått kjøpt varer billig fra hele verden, ikke minst fra Kina. Amerikanske selskaper dominerer verden og har enorme fortjenester.
Maktpolitisk virkemiddel
Men det har gått på bekostning av arbeidsplasser i tradisjonell industri. Det har ført til mye sosial elendighet, forverret av manglende offentlig velferd. Det er dette Trump utnytter til å tegne et bilde av et USA i krise, en krise han nå skal avverge.
De nye tollsatsene skal visstnok sørge for å betale USA ut av den statsfinansielle hengemyra. Det er mange oppfatninger om hvordan det vil virke og hvorfor Trump innfører dem. Men mye tyder på at tollen først og fremst er ment som et maktpolitisk virkemiddel. Den skal få utenlandske statsledere til ydmykt å komme til Trump og be om nåde. Da vil hans krav om motytelse ikke bare være ny handelspolitikk, men også at andre land skal rette seg etter de ønskene han har og de verdiene han styrer etter.
Den indre fienden
Det er ikke bare utlendinger som i følge Trump har skylden i USAs elendighet. Det er også den indre fienden, de venstreorienterte og de som driver med mangfoldsarbeid for minoriteter. Dommere og universitetsfolk beskrives som direkte ondsinnede og bør fjernes. Og ikke minst er det innvandrerne, som stort sett er kriminelle voldtekstforbrytere og må kastes ut uten noen rettslig prøving.
Det var en slik jakt på en indre fiende som biskop Martin Niemöller satte ord på i sitt berømte utsagn om at han ikke reagerte da de gikk etter sosialistene, fagforeningsfolkene eller jødene – og så var det ingen til å reagere når det ble hans tur.
Det går an å ikke bare håpe, men arbeide for at det skal gå bedre denne gangen
Aggressiv nasjonalisme
Skremmende gjenkjennelig er også oppfatningen om at man har et berettiget krav på andre lands territorium. Såret nasjonal stolhet, myten om en indre fiende, trangen etter territorium og ønsket om å forme verden i sitt bilde – til sammen er det oppskriften på en farlig aggressiv nasjonalisme. Den fremmes i en retorikk preget av såret stolthet, ønske om revansj, nedrakking av motstandere, og med en forherligelse av den store leder som krever full lojalitet.
Dette er jo noe vi allerede kjenner fra Putins system i Russland. Vi har altså hatt dette i nærheten en stund. Men det blir likevel annerledes når det dukker opp hos den vi har betraktet som vår storebror og åndsfrende.
Ikke bøye seg
Når vi står midt oppe i en slik forandring er det vanskelig å få tak på hva som skjer, vanskelig å vurdere nøkternt konsekvensene. Vi vet for lite, vi er i ukjent terreng. Det er lett å handle i panikk, lett å la seg lamme av frykt, lett å lukke øynene og håpe det beste.
Men jeg tror det er to ting vi kan holde fast ved. Det ene er å ikke bøye av på våre prinsipper for å tekkes makten. Ettergivenhet gir bare nye krav. Det andre er å ikke la oss smitte av de samme holdningene: av såret stolthet, hevnlyst, jakt på syndebukker og manglende forståelse for at andre kan tenke annerledes enn oss.
Det går an å ikke bare håpe, men arbeide for at det skal gå bedre denne gangen.
Søndag 13. april klokken 14.30 ble det gjort en rettelse i tittelen til Zweigs bok.
