Første helgen i april rapporterte jeg på mitt siste landsstyremøte som generalsekretær i Laget. På plenen foran Vilhelm Bjerknes hus, i ytterkanten av universitetsområdet på Blindern, la landsstyret hendene på meg og ba for min utgang. Jeg kan ikke svare for om det ublyge opptrinnet tiltrakk seg nevneverdig oppmerksomhet, for jeg stod med øynene andektig lukket, men det skapte følgende refleksjon i meg; for seks år siden tror jeg ikke dette hadde skjedd!
En undersøkelse fra 2019 viste at 91 prosent var delvis eller helt enig i at kristne studenter skjuler troen sin, på tross av at nesten ingen av respondentene mente troen burde være en privatsak. Samme året delte Morten Schwencke følgende refleksjon i studentavisen Universitas, «Rekordmange unge er personlig kristne, men hvor gjemmer de seg hen, og hvorfor holder de munn?»
Minste motstands vei
Fornes sitt råd ville med andre ord slått inn åpne dører i møte med kristne studenter for seks år siden, de kjente sin plass og holdt viselig munn. Mange av dem valgte nok senere å slette sporene av kristen fortid fra CVen. De hadde ikke den konkrete kunnskapen fra studiet som viser at en kristen Ola Nordmann og Tariq Anwar allerede er forhåndsdømt i det norske arbeidslivet, men de forstod det likevel. Derfor valgte de minste motstands vei og lot seg underkue av det norske arbeidslivets uskrevne regler.
Det vil kanskje koste dem noe i det korte løp, men vi vet samtidig at ingen samfunnsmessig endring oppstår i et vakum, de følger av at enkeltmennesker er villig til å bære byrden av å stå opp
Fra fengselet i Birmingham skrev Martin Luther King Jr. at «urettferdighet hvor som helst er en trussel mot rettferdighet overalt». Dette er den stilltiende akseptens pris, ikke bare at man selv blir underkuet, men at ved å la det skje så utbrer man samtidig aksepten for underkuelsen av andre. For den kristne student og arbeidstaker byr en slik tilnærming på særlig store problemer. Vi følger en som fremfor å tie i møte med urett alltid tok de undertryktes parti. Det var – som påskens budskap minner oss om – en kamp som kostet ham livet. Jesus gav avkall på himmelske privilegier og tok på seg selv urettferdighetens kostnad.
Prisen forsvinnende liten
Kristne i Norge lever privilegerte liv, særlig dem med norsklydende navn. Det kan virke tilforlatelig å velge privilegiene fordi man kan, men hva skal Anwar gjøre. Endre navn? Eller hva med andre mennesker som møter fordommer og undertrykkelse som de ikke kan skjule ved å blende inn? Når jeg råder kristne i dag til å beholde alle relevant informasjon om kristent engasjement på CVen, er det både for deres egen og andres skyld. Det vil kanskje koste dem noe i det korte løp, men vi vet samtidig at ingen samfunnsmessig endring oppstår i et vakum, de følger av at enkeltmennesker er villige til å bære byrden av å stå opp. I Norge er prisen man betaler forsvinnende liten, andre steder risikerer man å bøte med livet, slik både King og Jesus gjorde.
Skal vi imidlertid håpe på langsiktig – og samfunnsmessig endring – må også de voksne stå opp for seg selv og andre, ved å ikke avkristne CV-en sin
Derfor syntes jeg det er håpefullt at studentundersøkelsen blant kristne i 2024 viser at holdningene er i ferd med å endre seg. Færre har inntrykk av at kristne skjuler troen og flere oppgir at de selv lever åpent med den. Dette er gode nyheter, ikke bare for Ola Nordmann, men også Tariq Anwar. Det er gode nyheter for neste generasjon som ikke må ta regningen for forrige generasjons unnlatelser.
Trenger ikke avkristne CV-en
Tidligere denne måneden samlet kristne studenter seg til Hope Riot i Bergen. Det var noe pønk over uttrykket og budskapet de tok til gatene med, som minnet meg om låta «I´m against it». Men i motsetning til Ramones fengende hit, så består ikke det kristne opprøret mot etablissementet i en tirade mot alt man misliker. Vårt kall er å være håpspønkere som peker på Jesus Kristus, som mer enn noe annet er for – og ikke imot oss.
Håpspønkere finner vi også i økende grad blant kristne elever. De siste årene har nemlig vist oss at arbeidslivets fordommer og kunnskapsløshet overfor troende starter allerede i skolen. Når elever som vil starte skolelag nektes tilgang til rom fordi retkor mener at «tro er en privatsak», ville det det enkleste for elevene vært å følge Fornes’ råd om å føye seg.
Heldigvis ser vi det motsatte skje. Stadig flere unge velger nå å stå opp for seg selv og sin neste. I noen tilfeller fører det til umiddelbar endring, slik det også kan gjøre på en arbeidsplass når kristne begynner å leve åpent med troen sin. Skal vi imidlertid håpe på langsiktig – og samfunnsmessig endring – må også de voksne stå opp for seg selv og andre, ved å ikke avkristne CV-en sin.
