En yndet ting å si blant folk i den kristne sfæren, er at håp ikke er det samme som optimisme. (Jeg husker å ha sagt det selv.) Mens optimisme er å tro at utviklingen går riktig vei og de gode tendensene kan forlenges framover i tid, er håp å tro på endring til det bedre på tross av tingenes tilstand. Altså er håp brudd med kulturens sørgelige gang.
I kristen tro er skillet mellom de to også et skille i hvem som er aktøren bak: Optimismen tror på mennesket, mens håpet tror på Gud.
Nå kjennes enden igjen nærliggende, men jeg liker det ikke, selv om jeg ikke tviler på at Jesus er med oss alle dager inntil verdens ende
Mister troen på mennesket
Vi lever i harde tider. De siste tiåra har skjøvet oss ut i avmakt overfor enorme, nesten abstrakte, internasjonale selskaper og utilgjengelige politiske strukturer med hovedsete langt borte. På toppen kommer krig i Europa og en sjokkerende effektiv nedbygging av vår verdensorden foregår i USA.
Og når pilene nå peker nedover, har optimismen fått seg en kraftig knekk. Ting går feil vei. Var kanskje det liberale demokratiet likevel ikke bærekraftig? Har bølgene fra ytre høyre skylda for hvordan tingene har blitt? Vi mister framtidstro og -tillit, mange av oss.
Men det er troen på hva mennesket får til som smuldrer opp. Når de unge nå vender seg til Gud, er det uttrykk for at framtidsvisjonene ikke lenger handler om hva politikk, kultur eller individer kan få til, men om hva Gud kan få til. Når mennesket har avslørt at det ikke er til å stole på, må Gud ta over rollen som voksen og ansvarlig.
Det er når vi mennesker ser at det er ingen verdens ting vi kan gjøre fra eller til, når vi merker at vi er maktesløse overfor død, lidelse eller katastrofe, at vi faktisk ber. Ja, selv de som ikke har noen gudstro folder hender når det går på stumpene løs. Og nå er den større kulturen i fare, så maktesløse hender kneppes over det ganske land.
Håp om guddommelig inngripen
Verdenssituasjonen legger altså opp til et skifte i livsfølelse. Optimismen er død, men det er ikke håpet. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er akkurat nå så godt som alle kirkesamfunn rapporterer om økt gudstjenestesøking og flere innmeldinger. Mennesket, kulturen, samfunnet har spilt fallitt, men Gud kan kanskje gripe inn? Det virker som om kristendommen kan innkassere en grei seier her. Den kan nemlig tilby noe bestandig midt i krisen, løfte perspektivet. Og det er fint.
Jeg er likevel i tvil om det virkelig er håp om guddommelig inngripen som er svaret på vanskene våre. For håpet om at alt skal ordne seg, at alt skal bli bra til sist, det er nettopp et håp for sist, for de siste tider, for verdens ende. Fullendelsen skal realiseres på den ytterste dag.
Men er verdens ende virkelig noe å håpe på? Er det ikke litt for tidlig?
Jeg skulle gjerne fortsatt stolt på menneskene, jeg. Først nå som jeg har mistet min optimisme, forstår jeg at jeg hadde den og hvor verdifull den var
Er enden nær?
Når vi sier at enden er nær, betyr det ikke nødvendigvis at den er nært forestående. Det kan like gjerne bety at enden er en mulighet som har blitt mer sannsynlig, slik tingene er. Altså er den på en måte nær i sted, men ikke nødvendigvis i tid. Dermed trenger vi ikke si at de første kristne tok feil når de stadig vekk gikk ut fra at Jesus ville komme tilbake i deres levetid. Enden var nær – men så inntraff den ikke og fjernet seg mer igjen.
Nå kjennes den igjen nærliggende, men jeg liker det ikke, selv om jeg ikke tviler på at Jesus er med oss alle dager inntil verdens ende. På samme måte som jeg selv helst vil leve lenger, vil jeg også at vår verden skal overleve litt til. Jeg skulle gjerne fortsatt stolt på menneskene, jeg. Først nå som jeg har mistet min optimisme, forstår jeg at jeg hadde den og hvor verdifull den var.
Kristus og kulturen
Hvem kan man stole på nå, Gud eller mennesket? Eller for å si det på en annen måte: Hva er ansvarsfordelingen mellom Gud og mennesket, Kristus og kulturen? Skal begge gjøre hvert sitt, skal vi arbeide tett sammen, eller er vi rett og slett antagonister i historiens gang?
En bok jeg stadig leser i, er den amerikanske teologen Richard Niebuhrs klassiker Christ and Culture fra 1951. Her plasserer Niebuhr ulike teologier etter deres måte å se forholdet mellom Kristus og kulturen, mellom det Gud bidrar med og det verden står for.
Det er lett å få sympati med flere av Niebuhrs modeller. I gode tider er det for eksempel ikke vanskelig å tenke at mennesket og Gud bygger sammen, i harmoni, kompletterer hverandre og skaper en virkelighet som stadig nærmer seg fullkommenheten. Både den klassiske liberalteologien (ikke å forveksle med det vi i dag kaller liberal teologi) og den katolske læren om naturloven er slike monisitiske systemer, skriver Niebuhr.
Europa har gjennomlevd flere kriser som ligner på vår. La oss ikke glemme første verdenskrig: I en tid av euforisk framtidsoptimisme, der europeerne kroner seg selv til det overlegne folk, den ypperste del av den menneskelige utvikling, hjulpet fram av sin kristendom, slår bombene bokstavelig talt ned og ødelegger babelstårnet. 11 millioner unge menn drepte hverandre i skyttergravene (i tillegg ble 7 millioner sivile drept), og det uten at noen helt kunne forklare hva de egentlig kjempet mot – eller for den saks skyld for. I 1918 var Europa ribbet for selvtillit. Ingen trodde lenger at et kontinent så oppsatt på selvødeleggelse var noe gudsbevis.
Menneskets situasjon er å være i stadig dialog med Gud, i stadig kamp. Og Gud, Gud er både harm og nådig
Kristus og kulturen i paradoks
Andre modeller Niebuhr presenterer, plasserer Kristus og hans forkynnelse i skarp kontrast til det eksisterende og betrakter evangeliet som en ny lov, til erstatning for alle andre lover, eller anser Kristus som over og bortenfor kulturen.
Så har man de siste typene, som fastholder begge størrelsene som teologiske steder, som relevante. Men de to er ikke i harmoni, de kan ikke reduseres til hverandre, og den ene kan heller ikke nulle ut den andre.
Denne tenkemåten ser Kristus og kulturen i paradoks mot hverandre. Og det er ikke snakk om at kirka står på én side og kulturen på den andre. Nei, det er Gud selv som står på den ene sida, og mennesket, med all sin kirke og sin kultur, som står på den andre.
Nåden skyter inn helt på tvers av det menneskelige. Nåden kommer alltid fra Gud, mennesket eier synden. Om du er snill eller ikke, spiller en rolle for andre mennesker, men ikke for Gud. For som Paulus forteller oss, gjør Gud ikke forskjell på folk. Mennesket er fordervet, og menneskelig kultur er dermed også fordervet.
Vi står altså ikke på Guds side, mot resten av verden. Vi står sammen med verden, overfor Gud. Men vi er like fullt ikke Guds fiender, for da hadde ikke Gud holdt oss i live, da hadde ikke verden eksistert. Vi kan ikke unnslippe vår kultur, og nettopp i denne gudløse kulturen er det Gud holder oss – og dermed kulturen! – i live.
Alt i dette er paradoksalt, sier Niebuhr, og vi hører ekkoene fra Luther: lov og nåde, synder og rettferdig, tro og vantro. Alt er nytt ved Kristus, alt er det samme, Gud har åpenbart seg, men som en skjult Gud. Menneskets situasjon er dermed å være i stadig dialog med Gud, i stadig kamp. Og Gud, Gud er både harm og nådig.
Niebuhr påkaller Paulus: Gud har gjort den vises visdom til skamme. Det betyr imidlertid ikke at dårskapen er noe bedre: Både når vi er briljante og når vi er dumme, er vi de samme synderne. Det ser vi enkelt i dag, når all verdens avansert kunnskap går inn i våpenproduksjon og utspekulert utmanøvrering av lovverket.
Bestemt for en annen virkelighet
Kristus dømmer kulturen, sier Niebuhr, men frelser den også. Evangeliet i det hele er at Gud stadig er i ferd med å skape en ny menneskehet, vise en livsvei i fred med Gud, og det foregår i ethvert nå, i enhver verden. Loven og andre institusjonelle rammer er strid falne, men de holder til en viss grad synden i sjakk. Den kristne livsveien er på sin side noe annet enn et sett nye regler for en ny kultur, den er rettet mot det evige liv, mot det som strekker seg forbi denne verden.
Den kristne lever mellom to tider, skriver Niebuhr, avhengig av denne verdens måter, kultur, normer, etikk, men samtidig er alt dette syndig, feilbarlig, og mennesket bestemt for en annen virkelighet. Det er Guds virkelighet, Guds rike.
Hva kan vi bruke en sånn teologi som dette til? Er det bare abstrakte påstander? Jeg tror det finnes noe her som kan hjelpe oss å håndtere vår situasjon som mennesker i denne verden, noe som kan hjelpe oss å tenke, og kanskje også å håpe. For ja, vi trenger denne verdens lover og regler. Jeg tror aldri jeg har vært så opptatt av menneskerettighetene og domstolene som nå, eller fremforhandlede avtaler mellom nasjoner. Det er de som kan demme opp for menneskets ondskap. Verken Nato eller høyesterett er ufeilbarlige, men de kan holde oss i live og de kan hindre lidelse.
Samtidig finnes det noe forbi de lovene, den kulturen vi er i og som er i oss, uavhengig av om det går opp eller ned med børser, deportasjoner eller landerobring. Det finnes en større virkelighet, en tryggere hjemstavn, en dommer som også frelser og forandrer.
Det er håpet som peker på noe nærværende nå, som kan bære
Frykten for undergangen
«Hvorfor er dere redde – dere lite troende», spør Jesus disiplene som frykter at båten de sitter i går under. Antakelig er svaret på det at de godt visste at de kunne komme til å drukne. Og Jesus visste det. Når han laster dem for deres mangel på tro, tolker jeg det ikke som at han kritiserer frykten for å gå under der på sjøen, men for å gå under som mennesker, for å bli mistet, tapt, falle ut av virkeligheten, ut av Guds hånd. Det er meningen at vi skal være redde når livet er truet. Men Jesus peker på at det finnes en gudshånd samtidig med trusselen, en virkelighet forbi, bak, under denne verden, også når katastrofen slår til. Dette er analogt til vår verdenssituasjon: Klart vi er redde, klart det kan gå galt, og like fullt kan vi bæres i det.
Hvis vi har mistet troen på mennesket og kulturen, tapt vår optimisme: Hva er håpet, da? Jeg tror ikke at det er håpet om at Gud vil gripe inn overfor Trump som skal bære oss. Er det dermed først ved tidens grense vi kan tro på at alt skal forvandles? Tja. Jeg tror på det, jeg tror på en dommedag som skaper oss om for et nytt liv. Men jeg tror ikke vi trenger å vente for at det skal ha relevans her og nå. Det er håpet som peker på noe nærværende nå, som kan bære.
Hva betyr det? Det handler ikke om redning eller en lykkelig løsning på all verdens problemer. Kanskje det snarere handler om en slags kvalitet i livet som gjør at det å holde ut ikke bare er fælt, men også har elementer av glede. Er håpet i dag kanskje at det faktisk er mulig å le med magen, selv om båten krenger? At vi kan ta en pustepause sammen på vei opp den uendelige fjellsida. At mennesker ser hverandre i øynene, at gode ting skjer, at blomstene titter fram, at det vakre fortsatt er vakkert. Lidelsen, døden, smerten: Alt sammen er virkelig, båten kan gå under, men det finnes også andre virkelige ting, og strålene fra gudsriket, lyset fra påskemorgen, skinner helt bort til oss.
Vi går inn i påskedagenes drama. Vi vet hva vi går til: Dødens realitet kommer til å slå hardt inn over disiplene. Og det er verdens lov, liv dør. Samtidig sto kvinnene tidlig opp, pakket med seg sine saker, sin salve og sine kleder, og begav seg mot graven. Døden finnes, men livet fortsetter å skje.
