For drøyt tre år siden hadde jeg et akutt tilfelle av botanisk ateisme.
Det er på ingen måte en etablert diagnose. Og det høres trolig mer dramatisk ut enn det var. Men jeg vet sannelig ikke hva annet jeg skal kalle det.
Noen dager tidligere hadde Russland invadert Ukraina. Satellittbilder av Putins militærkonvoi, som sakte nærmet seg Kyiv, rullet over alle skjermer. Jeg for min del fikk tiden til å gå med å plante frø i såjord, slik at jeg forhåpentligvis kunne høste tomater fra verandaen på sensommeren.
Da jobben var gjort, ble jeg stående og stirre på de små begrene med jord og frø på kjøkkenbenken. På få dager var verden blitt ugjenkjennelig. Fra å være trygg og forutsigbar, var den blitt utrygg og lunefull.
Jeg vokste opp på gård, og har sett nakne jorder bli fulle av vekst utallige ganger. Men der og da klarte jeg ikke å tro at frøene jeg la i jorden ville spire.
Oppstandelse
Bare så det er sagt: Jeg har ingen planer om å registrere et nytt tros- og livssynssamfunn basert på fornektelse av naturens lover. Selv om det stadig forbløffer meg at små frø kan bli både cherrytomater, chili og sjalottløk, så godtar jeg at det skjer.
Nå er det påske. Og episoden klinger med i bakgrunnen når jeg tenker på det store dramaet, det som handler om korsfestelse og død, oppstandelse og nytt liv.
Kristne har alltid trodd på det utrolige. Jesus var død, men Gud reiste ham opp. Ikke nok med det. Oppstandelsen var bare en forsmak. Når Jesus kommer igjen, skal også våre døde kropper gjenoppstå, sier kirken, og bekjenner: «Jeg tror på legemets oppstandelse».
Til forskjell fra tomatfrøene jeg la i jorden, er det ingen erfaring som tilsier at døde kan bli levende. Troen på legemets oppstandelse har alltid vært en radikal bekjennelse.
Mange oppfatter det som en hyggelig og naiv forestilling fra en svunnen tid, fra da lidelsen var større og velferdsstaten mindre.
Har det fremdeles noe for seg å tro på legemets oppstandelse?
Knausgård og det evige liv
Karl Ove Knausgård skapte for noen år siden debatt med et essay han skrev i kjølvannet av romanen Evighetens ulver. «Bare én ting står mellom oss og evig liv», skrev Knausgård, med henvisning til døden. «Finnes det virkelig ingen måte å komme rundt den på?»
Forfatterens oppfatning er at kirker i Vesten har sluttet å snakke om kroppens oppstandelse. Derimot er det vitenskapen som nå snakker høyest om å utrydde døden, mener han.
Nå tror jeg det er en overdrivelse å si at kirker ikke lenger snakker om evig liv, for det gjør de. Men vekten ligger som oftest på denne siden av døden.
Jeg har hundrevis av grunner for å være kristen. Men hvis troen på legemets oppstandelse var den eneste, ville det vært nok
Til dels kan det handle om et oppgjør med tidligere forkynnelse. I enkelte strømninger har sjelens frelse for evigheten vært det eneste viktige, og ansvaret for en bedre verden har blitt forsømt. «Mer himmel på jord» har blitt et viktig kulepunkt i mange kirkelige visjoner, med god grunn.
Men det kan også handle om større trekk ved kulturen vår.
Når filosofen Charles Taylor skal beskrive den sekulære tiden vi lever i, snakker han om at horisonten vår har blitt begrenset. Vi er mindre tilbøyelige til å hente mening fra noe på utsiden av den naturlige verden, eller i troen på et liv etter døden.
Han kaller dette «The immanent frame»: Et rammeverk for forestillingsevnen vår, som først og fremst forholder seg til det nære og umiddelbare.
Går noe tapt når det evige forsvinner fra horisonten?
Å så et frø for første gang
Fra tid til annen hører jeg folk som avviser kristendommen fordi de ikke forstår hva de skal med den.
Selv om jeg har stor respekt for det, er min grunnfølelse annerledes. Jeg har hundrevis av grunner for å være kristen. Men hvis troen på legemets oppstandelse var den eneste, ville det vært nok.
Paradoksalt nok vet jeg ikke så mye om den. Til å være noe kirken bekjenner seg til, er det påfallende lite konkret å si om livet etter døden. Kanskje fordi det ligger utenfor vår fatteevne. Litt som hvis man sår et frø for første gang, uten forutsetning for å vite hvordan planten vil se ut.
Paulus tyr til nettopp dette bildet fra botanikken, når han snakker om legemets oppstandelse i 1. korinterbrev. Ved døden blir det sådd en kropp, sier han. I oppstandelsen reises den opp, i uforgjengelighet, herlighet og kraft.
Jeg tenker på den svake hånden jeg holdt på sykehuset, da jeg besøkte en kamerat som skulle dø altfor tidlig. Og jeg forestiller meg den samme hånden bli reist opp i kraft. Den slite, gamle mannen som stod utenfor leiligheten min hver eneste natt, der han hylte ut en eller annen fortvilelse helt til han ikke lenger stod der. Reist opp i herlighet. De som ble tråkket på, kjempet en urettferdig krig eller fikk den tunge diagnosen før de følte at livet deres hadde begynt.
Reist opp, ikke bare til en sjelelig tilstand, men med en uforgjengelig kropp som ikke lenger kan dø.
Reist opp til noe større
Det er lett å forstå hvordan dette budskapet kan trøste og gi håp. Men sprengkraften handler ikke bare om troens terapeutiske effekt.
Forestillingen om legemets oppstandelse bærer også med seg et radikalt menneskeverd. Den utfordrer til å se annerledes på folk. For til og med de som regnes som svake og ubetydelige når det går i graven, skal bli reist opp med Kristus til noe større enn vi kan begripe.
Jeg kjøper ikke at dette var mer relevant før enn nå. Tvert imot, så tenker jeg at det er trekk ved vår tid som gjør oppstandelsestro enda mer aktuelt.
Fra tid til annen hører jeg folk som avviser kristendommen fordi de ikke forstår hva de skal med den. Min grunnfølelse er annerledes
Når dørene stenges
For en stund siden så jeg en film fra kristen-Hollywood. Hovedpersonen hadde et vanskelig forhold til faren, strevde med karrieren som musiker og tabbet seg ut overfor sitt livs kjærlighet. I løpet av filmens siste minutter ble han forsont med sin far, mottok rungende applaus for låtene sine og endte med drømmejenta i armene.
Det var fint og flott. Men få liv slutter med at alle tråder går opp.
Mange liv minner mer om den fattige fiskeren Markus sitt, i Kilden av Gabriel Scott. Han drømmer om å plante en grønnsakshage. Men når plommetreet endelig gir moden frukt, dør han uten å få smakt på det.
I dag nøyer ikke folk seg med et plommetre. Forventningene er større. Ikke bare til hva livet skal gi, men også til hva man som enkeltindivid skal oppnå og utrette. Så hva når ting ikke blir som man håper?
For mange kan det være frigjørende å se livet i lys av en kommende evighet
Å klemme saften ut av sitronen
I Karen Blixens roman Babettes gjestebud møter vi Babette. Hun var en mesterkokk i Paris, men drives på flukt av revolusjon og ender opp i den norske fiskerlandsbyen Berlevåg. Her blir hun avskåret fra muligheten til å utøve kokkekunsten sin, ettersom innbyggerne utelukkende spiser klippfisk og ølebrød.
Til slutt deler Babette fortvilelsen over de kunstneriske evnene hun ikke får brukt fullt ut. En av de kristne søstrene i bygda svarer:
«Men dette er ikke slutten, Babette! I paradis skal du bli den store kunstneren det var Guds mening at du skulle være».
Vi får ikke vite om Babette lar seg trøste, eller om hun avfeier det som naiv ønsketenkning. Begge deler ville vært forståelige reaksjoner.
Men for mange kan det være frigjørende å se livet i lys av en kommende evighet. Det kan ta brodden av det krampaktige behovet for å realisere alt mulig her og nå, og fortvilelsen det kan bære med seg.
For om vi så dør med en tørst som aldri helt ble slukket, reises vi opp til et nytt liv proppfullt av mening.
Troen på frøene
Når denne teksten publiseres, er det påskeaften.
Disiplene hadde forlatt alt for å følge Jesus. Hva enn de trodde om framtiden, så skulle det iallfall ikke ende her, med Jesus korsfestet og begravet.
Dette er dagen da ingenting spirte, og ingen visste om det ville gjøre det. Mange lever akkurat her, med bildene av en urolig verden som ruller over alle skjermer, uten å vite hva framtiden bringer.
Noe av det fine med min tvil på frøene, er at den ikke hadde så mye å si. Det var krefter utenfor meg selv som sørget for at de spirte.
