«Hva er et navn? En blomst vi kaller rose, vil dufte like søtt med andre navn.» Hos Shakespeare konkluderer Romeo og Julie, som tilhører to slekter som ligger i fiendskap, med at personens navn betyr mindre enn egenskapen til den som bærer navnet. Dette stemmer antakelig også for den nye paven. Men i motsetning til Romeo og Julie, fikk Robert Prevost selv velge seg et navn, og slik signalisere hvilke egenskaper han streber etter i sin nye tjeneste. Torsdag kveld steg han ut på Peterskirkens balkong med navnet Pave Leo XIV. Vi har en løve på pavestolen.
Inn i en lang rekke
Som første pave i historien valgte Jorge Bergoglio navnet Frans. Med det signaliserte han en radikalitet som vi kjente fra Frans av Assisi, men det var ikke en tradisjon andre paver hadde gått opp før ham. Som pave gikk han i sine egne sko. Når Prevost velger Leo som navn, plasserer han seg inn i en lang rekke med paver, noen av dem svært betydningsfulle. Felles for dem er at de står i turbulente tider i forhold til verden. Og de staker ut kurs.
Den første paven med løvenavnet finner vi på 400-tallet, i perioden da det vestromerske riket bryter sammen. Han er en av kirkens viktigste paver, og har også fått navnet Leo den store. Midt i teologiske stridigheter forsvarte han kirkens lære i øst og vest. Han var en fremragende predikant som etterlot seg nærmere hundre prekener. Men enda mer spektakulært er hans møte med de barbariske horder under folkevandringstiden. Her utviste han et mot som var en løve verdig. Mens den vestromerske keiseren var for svak til å stoppe huneren Attila og hans hær, dro pave Leo selv ut for å møte dem nord ved Mantova. Hva han sa for å avverge hunernes angrep på Roma er ikke kjent. Men han må ha hatt både mot og kløkt. Senere forhandlet han med Vandalkongen Geiserik utenfor Romas bymur. Han avverget massakrer, men måtte se vandalene plyndre byen.
Felles for pavene med Leo som navn er at de står i turbulente tider i forhold til verden. Og de staker ut kurs.
Paven som bannlyste Luther
Pave Leo III er også verdt å kjenne til. Han var paven som befestet forbindelsen med da han, juledagen år 800 i Peterskirken, løftet kronen og plasserte den på Keiser Karl den stores hode. Slik ble keiserdømmet gjenopprettet med pavelig legitimering, en allianse som varte i hundrevis av år, og som pave Leo X støttet seg til da Martin Luther bidro til å sprenge kirkens enhet på 1500-tallet. Leo X var paven som bannlyste Luther. Doktrinær klarhet, kan man kanskje si.
Den paven som imidlertid kanskje klinger sterkest for de fleste, når Leo XIV skal forme sitt pontifikat, er forgjengeren Leo XIII. Han ledet kirken over i den moderne verden rundt forrige århundreskifte. Det var under hans pontifikat, i år 1900, at det for første gang ble tent elektriske lys i Peterskirken. Selv er han faktisk et av de eldste menneskene, født i 1810, som er festet på film. Og pave Leo XIII la klare føringer: «Jeg ønsker å se kirken så langt frem at min etterfølger ikke vil ha mulighet til å vende tilbake».
Grunnleggeren av kirkens sosiallære
Hva er kirkens rolle i den moderne verden? Spørsmålet som var presserende den gang, er fortsatt et av hovedspørsmålene, ikke bare for paven, men for troende verden over. Pavene før Leo XIII hadde ledet den katolske kirken på kollisjonskurs med moderniteten og opplysningsfilosofien. I motsetning til forgjengerne, strittet ikke Leo XIII imot, men staket ut en ny kurs. Han ønsket dialog basert på en balanse mellom åpenbaring og fornuft. Balansen var ikke pragmatisk, men grunnet i en forståelse av sannhetens kilder, slik ikke minst kirkens store tenker, Thomas Aquinas hadde forklart. Tro og fornuft kan ikke komme på kollisjonskurs, så lenge de forholder seg innenfor sine rammer. Slik søkte Leo XIII nye ting, Rerum Novarum, samtidig som han fastholdt kontinuiteten med tradisjonen og det transcendente målet for menneskets natur. Rerum Novarum var navnet på encyklikaen om kirkens sosiallære. Den kom i 1891, nesten 10 år før Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (i dag LO) så dagens lys i Norge.
I møte med det moderne demokratiet, holdt Leo XIII frem en klassisk forestilling om naturrett, noe som la grunnlaget for de kristendemokratiske bevegelsene. Dette er en arv som ikke er mindre viktig når det liberale demokrati nå står midt i en krise. Kirken har noe å melde.
Menneskehetens mål
«Ved å påkalle Kirkens visdom anvendte han den guddommelige lovs evige prinsipper på menneskehetens stadig skiftende behov», skrev Etienne Gilson om pave Leo XIII. Det er noe å ta med seg for løven som nå leder kirken. Behovene er store. Statsledere, i samme målestokk som huneren Attila, glefser ved portene. Og trenger han ekstra mot når han skal lede sin flokk, kan han stenge turistflommen gjennom Vatikanpalasset og meditere foran den kjente scenen blant Raphaels stanzer. Her malte Raphael, på begynnelsen av 1500-tallet, møtet mellom Attila og Leo den store – med daværende pave Julius II’s ansikt. Da Julius II var død, ble ansiktet endret til å passe etterfølgeren, Prevosts navnebror, Leo X. Nå er det Leo XIVs tur.
Men det viktigste er hverken møtet med Trump, Putin eller Xi Jinping, men menneskehetens mål, som Leo XIV sa i sin første tale på balkongen: Uten frykt, sammen, vil vi gå videre, hånd i hånd med Gud og med hverandre. Vi er Kristi disipler. Kristus går foran oss. Verden trenger hans lys.»
Eivor Oftestad er professor i kristendomshistorie ved Universitetet i Innlandet, og starter i august som fast kommentator i Vårt Land
