Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Avisen Klassekampen har i en artikkelserie i sommer satt betimelig søkelys på et sosialt problem: Mange har rett og slett ikke råd til å gå til tannlegen, med de lidelser samt funksjonelle og estetiske problemene det medfører. I noen tilfeller kan manglende tannbehandling også føre til forverret psykisk helse og annen alvorlig sykdom.
Dette gjelder ikke bare folk med svært lave inntekter. I Klassekampen forteller for eksempel en lærer at han ikke klarer å finansiere helt nødvendig reparasjon av tannsettet. Også studenter og trygdede forteller at tannreparasjon er langt utenfor deres økonomiske rekkevidde. En undersøkelse fra OsloMet fra 2017, viser at tannhelse de siste årene har skapt nye sosiale skillelinjer i hele Europa, Norge inkludert.
I årets valgkamp bør diskusjonen om en tannhelsereform, med sterkere offentlig finansiering, komme sterkere på dagsorden.
— Vårt Land på lederplass
Trangt nåløye hos NAV
Det finnes ordninger der man under visse forutsetninger kan få dekket tannbehandling gjennom NAV. Disse virker dessverre ofte vanskelig tilgjengelige – som mange andre offentlige ordninger. En spesialordning for tannpasienter som har vært utsatt for overgrep eller tortur, eller som av andre grunner trenger en kombinasjon av psykologisk og odontologisk hjelp, virker sterkt underfinansiert. Bare i Oslo-området er det opptil to års ventetid for å komme inn i denne ordningen, andre steder i landet nærmere det dobbelte.
Noen tannpasienter legger i fortvilelsen ut en bønn på nettstedet spleis.no. Da kommer det kanskje inn noen tusenlapper fra velvillige og empatiske medmennesker. Det skal likevel som regel langt mer til når man har tannlegeregninger på opp mot 200.000 kroner.
Bør bli valgkampsak
Mange partier har ambisjoner om å forbedre velferdsstaten på tannhelseområdet. Flere andre vil i det minste sørge for at eksisterende ordninger fungerer bedre enn nå. I årets valgkamp bør derfor diskusjonen om en tannhelsereform, med sterkere offentlig finansiering, komme høyere på dagsorden.
Det er selvsagt riktig å diskutere velferdsstatens grenser, og alle nye velferdsreformer må være godt begrunnet. Forskjellen i finansiering av tannhelse og annen helse virker imidlertid ulogisk, og er ikke godt begrunnet. I et så rikt land som Norge er det uansett et nederlag at folk i en vanskelig situasjon skal være avhengig av barmhjertige samaritaner for å oppnå akseptabel tannhelse.