Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Nylig meldte NRK om legen Svein Gisle Apeland i Rogaland, som anbefaler sine pasienter å snakke med en prest dersom de havner i en livskrise. For kommer de til psykolog og får sykmeldinger på rullebladet, eller en psykiatrisk diagnose, blir det vanskelig for dem å få forsikringer. I Vårt Land fikk legen støtte av leder i Presteforeningen, Martin Enstad. «Mange kan ha glede av samtale med prest, hvis de ønsker det», sier Enstad.
[ Fastlege «henviser» til prest i stedet for psykolog ]
Før fantes det ingen velferdsstat. Det var opp til familie og lokalmiljø å ta vare på syke og andre trengende. Hadde du ingen rundt deg, hadde du heller ikke noe sikkerhetsnett. Helt fra kirkens første dager har omsorgen for syke og trengende vært helt sentralt. De første sykehusene ble startet av kristne. I Norge var både fattigomsorg og skolevesen en del av den kirkelige aktiviteten. Helt fram til Formannskapslovene kom i 1837, var det de fleste steder presten og kirken som stod for skole- og sosialvesen.
Kirkene kan ikke gå i et modus der de tar imot alt Staten ikke kan håndtere
— Vårt Land
Fortsatt finnes det hull å tette
Også i dag er denne siden av det kristelige engasjementet for samfunnets utsatte sterk og levende. Med velferdssamfunnet har stat og kommune tatt over ansvaret for hele befolkningens ve og vel. Men fortsatt finnes det hull å dekke. Fortsatt er det mennesker som faller mellom stoler, som ikke har kapasitet til å oppsøke hjelp på byråkratiske premisser.
Alle som har tilbrakt tid i norske kirker, menigheter og bedehus, vet at menneskene der tar vare på folk som ellers ikke ville klart seg. Det gjelder sosial, praktisk og økonomisk hjelp, det gjelder kirkeasyl, et godt blikk og et varmt rom å være i. I tillegg er den institusjonelle diakonien i Norge fortsatt stor og sterk, og dekker alt fra rusfeltet til eldreomsorg, krisetelefoner og arbeidsliv.
Ikke tilstrekkelige tilbud
Det er en stor verdi for samfunnet at det finnes instanser som tar vare på dem som glir ut av det offentliges grep. Her gjør kirkene og diakonale organisasjoner en utrolig viktig jobb. Samtidig er behovet for denne hjelpen et tegn på at de offentlige tilbudene ikke er tilstrekkelige.
For prester er utdannet i samtalepraksis, men de er ikke psykologer og driver ikke terapi. Noen ganger trengs en spisskompetanse som kirkene ikke kan gi. Den grensen er de fleste diakoner og prester fullt klar over. Men hvis systemet fortsetter å skyve trengende over på den kirkelige banehalvdelen, er det mulig at kirkene får flere oppgaver i hendene enn de er rustet for. Kirkene kan ikke gå i et modus der de tar imot alt Staten ikke kan håndtere.
Arbeidsfordelingen mellom stat/kommune og kirke bør verken sementeres eller skyves ytterligere i kirkelig disfavør.