Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
I går skrev Vårt Land om en lovendring i Danmark. Fra 2024 skal dansker over 60 år kunne reservere seg mot gjenoppliving ved hjertestans. Dette har ført til bred debatt i Danmark, og heller ikke i Norge er alle enige i at dette er et godt tiltak. For eksempel reises det spørsmål om hvorvidt 60 år er for ungt.
[ Omstridt dansk valgfrihet på dødens terskel ]
Etiske spørsmål
Den helsehjelpen vi her i nord er så heldig å ha, takket være forskning og velferdsstat, gjør at vi kan leve sunnere og lenger enn i tidligere tider. Det er et ubetinget gode. Like fullt har alle menneskeliv en slutt. Kroppen er skrøpelig og timelig, og når livet er over, skal det få lov til å være over. Men når er det, og hvem skal få sette grensen?
Diskusjonen om aktiv dødshjelp har de siste tiårene utfordret tanken om at det å leve alltid vil være å foretrekke fremfor å dø. Mange kjemper for at vi skal kunne be om helsehjelp til å avslutte livet. Det reiser imidlertid flere etiske spørsmål, som for eksempel hvorvidt helsepersonell kan pålegges å assistere ved selvmord og ikke minst hva som over tid skjer med menneskeverdet i et samfunn som tillater en slik praksis.
[ Lær oss å telle våre dager ]
Dødsaksept
I Norge er behandlingsbegrensning både tillatt og akseptert, forteller lege og etiker Morgen Magelssen til Vårt Land. Det vil si at helsepersonell i samråd med pasienten mot slutten av livet kan ta en avgjørelse om at videre medisinsk behandling ikke skal være livsforlengende. Dermed skal ingen liv måtte tynes ut i sin siste fase.
Når vet vi at livet er over, og hvem skal få sette grensene?
— Vårt Land
Overbehandling mot slutten av livet er et problem. Som Magelssen påpeker, kan slik behandling like gjerne kalles dødsforlengende som livsforlengende. Helsevesenet kjemper mot døden, men den kampen skal og må ha en ende. Den danske lovendringen innebærer en grunnleggende dødsaksept, og det er en god ting.
Like fullt ønsker vi ikke en slik lovendring velkommen i Norge. Den praksisen vi allerede har med forhåndssamtaler mellom pasient og helsepersonell, ivaretar pasientens autonomi, samtidig som legenes kompetanse og den faktiske situasjonen blir en del av grunnlaget for avgjørelsene. Den begrenser seg heller ikke til kun hjertestans. Å styrke praksisen med forhåndssamtaler er bedre enn den danske loven.