H&M får kritikk for sin håndtering av brukte klær. Kjeden har de siste årene samlet inn kundenes klesavfall, med løfte om å resirkulere og gjenbruke tekstilene. Det er i utgangspunktet fint at de ønsker å ta ansvar for de problemene de selv skaper. Men nå er det klart at H&M i langt mindre grad enn glansbildet tilsier faktisk har løst noe problem, men snarere flyttet det til fattige land. Det er åpenbart kritikkverdig, for det H&M i realiteten gjør er å grønnvaske en industri som i seg selv aldri kan være bærekraftig.
Det er vår forbrukeratferd som skaper behovet for å håndtere klesavfallet i det hele tatt
— Vårt Land
[ H&M lover å gjenvinne klær – mange havner på dynga ]
Rask mote
Det var fint så lenge det varte: Nordmenn kjøper dobbelt så mye klær som for tretti år siden, og i snitt forsvinner 23 kilo ut av hver enkelts klesskap årlig. Å vite at klærne brukes på nytt, letter samvittigheten slik at mange kan lette lommeboka uten for mye friksjon. Men det er også dette som er roten til problemet: Det er vår forbrukeratferd som skaper behovet for å håndtere avfallet i det hele tatt.
I dag er klær relativt sett langt billigere enn tidligere. Det handler først og fremst om at industrien er flyttet til lavkostland. Tilgjengeligheten har så gjort det mulig for kjedene å lansere stadig mer kortlevde kolleksjoner, og for motebildet å bevege seg så raskt at man er utdatert hvis man bruker shortsen fra i fjor sommer. Det har blitt slik at de sosiale signalene klærne sender ut er av avgjørende betydning for identitet, tilhørighet og eget uttrykk.
Borgere, ikke forbrukere
Skal vi ha noen mulighet for å slanke søppeldyngene, er det selve denne sirkellogikken av billige klær og hurtige moteskift som må brytes. Det finnes ikke noen bærekraftig måte å avhende så store mengder tekstiler som vi kaster i dag. Ansvaret ligger dermed ikke bare på kjedene og eller annen tekstilsøppel-håndtering, men på forbrukerne.
Og kanskje kan det første steget være å la være å omtale oss selv som forbrukere eller konsumenter. På samfunnsnivå er det først og fremst borgere vi er. Og som borgere er vi mer enn kjøpere av varer og tjenester, vi er også politisk ansvarlige for helheten i samfunnet. Vi må se vårt eget forbruk som en del av vårt større politiske aktørskap.
Helt konkret innebærer det å slutte å kjøpe og kaste i den mengden vi gjør i dag.