Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Det er en liten nedgang i antall barn som lever i lavinntektsfamilier, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Dagens andel fattige barn i Norge utgjør 9,9 prosent. 96.200 barn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i perioden 2021–2023, som er en nedgang på nesten 10.000 barn fra 2020 (dog har det totale antallet barn som lever i Norge sunket). Selv om utviklingen er positiv er tallet fortsatt for høyt.
De siste års nedgang har vært mest merkbar for de yngste barna, skriver SSB. Forklaringen er en bedre inntektsutvikling for småbarnsfamilier. Her har økningen i barnetrygd spilt en viktig rolle, og bidratt til å løfte noen familier over lavinntektsgrensen.
Økningen i barnetrygd har bidratt til å løfte noen familier over lavinntektsgrensen
Utsatt for flere risikofaktorer
Vi vet at barn som vokser opp i familier med lavinntekt er utsatt for flere risikofaktorer enn andre barn. En av dem som har skrevet om dette er Linda Skjønstad, i sin bacheloroppgave i sosialt arbeid fra 2020. Hun skriver blant annet at disse barna er mer utsatt for å utvikle dårlige psykisk helse og atferdsproblemer, og er mer utsatt for mobbing. Barna flytter også hyppigere enn andre. Økonomien hindrer noen av barna fra å delta på fritidsaktiviteter. Det kan gi utenforskap.
Skjønstad konkluderer med at det finnes beskyttelsesfaktorer som dekker opp for risikoen for en del av disse barna. Dette kan være at foreldre har god oppdragerstil og omsorgsevne. Det kan også være at barna er en del av en barnehage eller skolemiljø med gode relasjoner til ansatte og andre barn. Barna kan også bli beskyttet gjennom fritidsaktiviteter gjennom kommune, frivillige organisasjoner eller idrett. For noen er trygge nærmiljøer en slik beskyttelsesfaktor.
Mer barnetrygd og satsing på frivillighet
Men alt dette er støtdempere for det reelle problemet, nemlig dårlig økonomi. Og vi vet hva som skal til for å løfte barn opp fra den dypeste fattigdommen. Et enkelt grep er å sørge for en jevn økning av barnetrygden i det årlige statsbudsjettet. Hvis en slik økning blir gitt til alle, kan foreldre som har høy inntekt skattlegges på andre måter. Slik slipper vi behovsprøving av barnetrygd.
I tillegg er det viktig at politikere bidrar til at alle barn får mulighet til å være med på fritidsaktiviteter. Her spiller også idretten og andre frivillige organisasjoner en viktig rolle.
Det koster samfunnet å øke barnetrygden og bevilge penger til frivillighet og idrett. Men prisen er i det lange løp lavere enn for et stort hjelpeapparat for barn og ungdom som har utviklet problemer.
Derfor vil vi gi ros til de partiene på Stortinget og i regjeringen som har bidratt til økt barnetrygd, og gode kår for fritidstilbud. Men vi er ikke kommet langt nok. En satsing på å få barn ut av fattigdom må trappes opp i årene som kommer.