Den fyrigste kunstdebatten de siste ukene har kretset rundt Nasjonalmuseet og hvorvidt Marianne Heskes kunstverk Gjerdeløa skulle kjøpes eller ikke. Nå er toget gått, siden Nicolai Tangen nå har kjøpt det på vegne av Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) og Kunstsiloen i Kristiansand.
Diskusjonen har vært preget av harde ord og skyttergravskrig. Lars Elton i Dagsavisen skrev blant annet at Nasjonalmuseets leder Karin Hindsbo «mangler kunstfaglig og ledelseskompetanse». Og: «I Karin Hindsbos hjemland Danmark er det knapt nok noen som har hørt om henne. Hun har nesten ikke publisert noen faglige tekster. Hovedproblemet er at ingen av de tre direktørene, Hindsbo inkludert, har hatt eller har opparbeidet seg bred kunnskap om norsk kunst.»
Vi bør naturligvis diskutere de faglige vurderingene til Hindsbo og Nasjonalmuseet. Men det er helt avgjørende å tenke litt over den debattformen Elton velger før vi går videre.
LES OGSÅ: Tracey Emins skulptur gir en begrensende inngang til hva en kvinne er – og til Munchs kunstnerskap.
Giftige ord
Elton har senere beklaget noen av disse formuleringene, ikke minst overskriften «Kunnskapsløs museumsleder» (som visstnok var deskens feil), men teksten er og blir påfallende giftig og personfokusert. Linda Bernander Silseth, styreleder for Nasjonalmuseet, rykket dernest ut i Dagbladet og forsvarte Hindsbo, men gikk hakket for langt i sin karakteristikk av Elton: «En klassisk sjåvinistisk måte å undergrave en kvinnelig toppleder på, som tilhører fortiden». Hindsbo selv mener i Dagsavisen hun er utsatt for hersketeknikker: «Tendensen til å undergrave min posisjon, gjennom å så tvil om min kompetanse, opplever jeg som en gjentakende tendens i artikler som Elton har skrevet om meg og Nasjonalmuseet».
Skyttergravskriger ender med forsvar av egne posisjoner som tåkelegger saken og fremhever kampen.
Forsvar og angrep
Det er riktig at man skal tåle litt når man tar på seg lederverv, som Agnes Moxnes hevder på NRK.no. Men man skal ikke tåle et ordskifte som er giftig og aggressivt. Vi, som samfunn, bør ikke tåle det. Med det mener jeg ikke at man skal skyve unna hvor ansvaret ligger, men at vi må fokusere på det som faktisk er stridens eple, altså hvorvidt Gjerdeløa burde kjøpes inn eller ikke. Man trenger ikke være psykiater for å skjønne at en kanskje ikke tenker klart når man er under angrep.
Tendensen forsterkes av samtaleformen i sosiale medier og kommentarfelt. Det er naturligvis ikke noe galt med at den foregår der også, men når skillet mellom den tradisjonelle, seriøse medieoffentligheten og Facebook er så og si sømløs blir situasjonen problematisk. At mye av diskusjonen rundt Elton og Hindsbo til og med primært foregår der er derfor uheldig, ikke minst siden Hindsbo har blokkert Elton og formen på sosiale medier er sleivete og lite fokusert.
Det bidrar ikke til klarhet.
Dannelse på ny
Jeg mener vi må vise omsorg og sjenerøsitet i det offentlige ordskiftet. Kanskje spesielt når saker er kritikkverdige; både fordi en slik situasjon er en særlig påkjenning for dem som er gjenstand for kritikk, men også fordi det tjener allmenne idealer det er verdt å holde fast ved. Debattformen handler til syvende og sist ikke bare om hvem som har rett, men om hvordan vi skal leve sammen.
Vi trenger omsorg for både gode argumenter og motstanderens ve og vel. Vi trenger dannelse. Dannelse handler ikke om å akseptere feil eller dårlige vurderinger, men å ta på seg et ansvar for å diskutere på en måte som tjener fellesskapet. Både omsorg og ydmykhet er essensielt i dannelsen. Å holde fast ved sine egne synspunkter for enhver pris ødelegger ikke bare diskusjonen, men normaliserer arrogant og enøyd retorikk.
Vi må innse at ikke alle vil følge slike retningslinjer, men vi må strebe etter det likevel. Det hviler et særegent ansvar på oss som ytrer oss i tradisjonelle medier om å vise veien for hvordan samtalen bør foregå.
LES OGSÅ: Marianne Heskes Gjerdeløa burde være navet i det nye Nasjonalmuseet., skriver vår kunstkritiker.
Saken selv
Hindsbo har argumentert for at museets fotodokumentasjonen av Gjerdeløa er tilstrekkelig. Men dette argumentet er svakt – det er få tilfeller hvor innkjøp av verk burde være så åpenbar.
Burde vi ikke da diskutere hva slags innkjøpspolitikk Nasjonalmuseet bedriver? Og, i forlengelsen av det, burde ikke også museet operere etter demokratiske idealer og være både åpent selvkritisk og mer transparent når det gjelder egne vurderingskriterier? Som, til slutt, kunne føre til en diskusjon av hva slags museum Nasjonalmuseet skal være.
Det er denne samtalen vi burde ha hatt, i stedet for at begge parter gir hverandre personkarakteristikker.
