«Om 150 år kommer skoleelever til å lese kapittelet om homokamp i historiebøkene, og der kommer det til å være bilde av deg!»
Slik fantaserer VG-journalist Vegard Harm i podcasten «Harm og Hegseth» om makker Morten Hegseth. Han ser for seg hvor viktig Hegseths dokumentar «Homoterapi» kan bli for ettertiden.
Det kan se ut til at Harm i alle fall får litt rett. Tidligere i desember ga flertallet på Stortinget klarsignal til å utrede et forbud mot konverteringsterapi. Innen to år kan det bli ulovlig for religiøse ledere å tilby hjelp til homofile for at de skal «kvitte seg» med sin legning.
Det er personlig
Året som har gått har vært preget av mange gode debatter som vi kunne skrevet om i Anno. Legning har vært diskutert i samfunnet, i kirka og i Vårt Land i utallige sammenhenger tidligere. Når vi likevel trekker fram konverteringsterapi som en av de mest betydningsfulle debattene i 2019 er det fordi den har skapt et personlig og emosjonelt engasjement hos svært mange av våre debattanter og lesere.
Det er sterkt å lese innlegget til Skeivt Kristent Nettverk, som beskriver den omfattende diskrimineringen av LHBT+-personer i mange kristne miljøer. I et av våre mest leste innlegg i år forteller de våre lesere at de har vokst opp med holdninger om at de er motbydelige og skammelige. Derfor er det ikke rart mange på eget initiativ oppsøker konverteringsterapi, til tross for at dokumentaren til Hegseth viser oss hvor skadelig det kan være.
Ukjent minoritet
Men debatten har også kastet lys over livshistorier mange av oss ikke er like godt kjent med. Gunleiv Andersen er kristen og åpnet homofil, men lever i et lykkelig ekteskap med sin kone. Han har kommet fram til at det riktige for ham er å leve i tråd med det tradisjonelle synet på samliv. I debattinnlegget han skrev til Vårt Land denne høsten understreker han hvor godt det er for ham å ha nettverket Til Helhet å gå til. Der kan han snakke om hvordan det er å være kristen homofil, uten å leve ut sin seksualitet. Selv kaller han seg en minoritet i minoriteten. Homoterapi-debatten har vist at Gunleiv også finnes.
Komplisert grenseoppgang
Stridens kjerne er altså denne: Hvordan verner vi som samfunn om den skeive minoriteten, og sørger for at de ikke blir utsatt for overgrep, samtidig som vi gir enkeltmennesket rom til å leve etter egen religiøs overbevisning og søke sjelesorg for sine valg? Det er nettopp dette regjeringa må ta stilling til når de nå er i gang med å utrede et forbud mot konverteringsterapi.
Det er ikke lett å trekke opp en grense som utvetydig viser hva som er en «god og riktig» form for sjelesorg, når en konfident henvender seg med vanskelige følelser rundt seksualitet og religiøs overbevisning. Skal sjelesørgeren oppmuntre medvandreren til å leve ut sin seksualitet, selv om det ikke er det hun vil? Og hvor langt kan sjelesørgeren gå i å fremme uvanlige livsvalg, før det blir et overgrep mot et menneske i en sårbar situasjon?
Noen ganger er konverteringsterapi helt åpenbart grov psykisk vold. Det blir interessant å se hvor man trekker opp skillelinjen mellom overgrep og kontroversielle praksiser. Så langt har verken Morten Hegseth eller Til Helhet klart å gjøre dette på en måte som alle kan si ja og amen til, og kanskje er det en medvirkende årsak til at Stortinget vedtok å få saken utredet. Debatten er nok langt fra over.
HAR DU ENGASJERT DEG I DEBATTEN OM KONVERTERINGSTERAPI? LES DISSE SAKENE:
• KrF alene mot resten: Massivt ønske om forbud mot homoterapi
• KrF: Et forbud mot konverteringsterapi løser ingenting
• Kirkerådslederen reagerer etter debatt om homoterapi: – Jeg får lyst til å rope og skrike
• KrFU-leder om homoterapi: – Er det ikke ulovlig i dag, burde det bli det
---
Fakta:
---
